Trolltunga med 5-åring

Trolltunga har etter hvert blitt en norsk klassiker. Jeg har lenge hatt lyst til å ta en tur, og har stadig blitt minnet på det av å se bilder i sosiale medier. Vi var tre stykker som dro sammen, broren min, sønnen min og jeg. Siden det er en relativt lang tur- for lang for en fem-åring- var planen å bryte opp turen, så vi pakket med telt og soveposer for å overnatte ved Trolltunga. En annen fordel med dette var å slippe unna flere timers kø for å få tatt bilder.

Vi dro fra Oslo en fredag ettermiddag i starten av juli 2017. Vi kjørte E18 mot Drammen, tok av på E134 og fulgte denne til Haukeliseter Fjellstue. Vi brukte rundt fem og en halv time på kjøreturen inkludert flere stopp underveis. På Haukeliseter leide vi rom for natten. Etter en god frokost morgenen etter fortsatte vi ferden. Vi kjørte videre på E134 og tok av på Riksvei 13 mot Odda. Turen til Odda tok én time, og her stoppet vi og kjøpte baguetter til turen. Deretter kjørte vi de siste 10 minuttene til Tyssedal, hvor det var det skiltet til Trolltunga. Vi kjørte Skjeggedalsvegen et stykke oppover til vi kom til en parkeringsplass. Her ble vi bedt om å parkere, da parkeringsplassen ved starten av turen 5km lenger opp var full. De fleste tar jo dette som en dagstur og må derfor starte tidlig. Det går shuttlebuss mellom parkeringsplassene. Mens vi ventet på bussen fikk vi beskjed om at vi likevel kunne kjøre opp da flere hadde dratt (sikkert folk som hadde overnattet fra dagen i forveien.)

Nonstop pause underveis.

Vi startet å gå fra Skjeggedal kl. 13. Vi hadde bra vær, sol og lettskyet. Turen starter bratt opp Brakufsa, hvor 450 høydemeter skal forseres på en kort strekning. Her hjelper det godt at Sherpaer har bygd en stentrapp, i tillegg til at det er tau å holde seg i på utsatte steder. Stien er godt merket så det er enkelt å finne veien. Deretter er det et ganske flatt parti før det kommer en ny stigning opp mot skaret. Det er noen hytter i området, og stien går inntil én av dem. Her hadde en smart jente satt opp vaffelstasjon hvor hun solgte litt mat og drikke. På toppen av skaret har man gått 3 km., og det gjenstår 8 km. Minstemann begynte å bli sliten – eller vi var egentlig alle tre litt slitne, – men herfra er turen bare noe kupert og kilometerne går fortere (i hvertfall med lange ben). Det ble kortere og kortere mellom hver pause, men etter 6 timer og 15 minutter var vi fremme. (Normert tid er 4 timer uten pauser.)

Ettersom broren min kun hadde med seg en 35 liters sekk og sønnen min naturlig nok ikke bar noen ting, hadde jeg godt over 20 kg i sekken. Jeg spurte broder’n om ikke han ønsket seg en større sekk, men det sa han at han egentlig ikke gjorde…

Vi ankom Trolltunga kl. 19:15. Det var da overskyet, men med god sikt. Spredt rundt oss var det kanskje 15 telt, og etter litt leting fant vi en teltplass som var nesten flat og godt drenert. Dog lite å feste teltplugger i og eksponert for vind. Teltet, et bombesikkert vintertelt fra Hilleberg på 5,3kg, ble reist og barduner festet med steiner. Etter å ha pumpet opp liggeunderlag og rullet ut soveposer gikk vi ned til tungen for å ta de obligatoriske bildene. Her kan man ende opp med å vente flere timer i kø, men ettersom det var såpass sent var vi nå alene. Det er festet jerntrinn i fjellet for å enklere komme seg de par meterne ned til tungen. Utsikten er formidabel og det er spennende og gå ut på den, litt skummelt om man skal dingle med bena. Etter dette var minstemann helt på felgen, så da bar det rett i teltet. Vi fikk i oss litt av baguettene + litt sjokkis før vi sluknet for kvelden.

Neste morgen våknet vi kl. 7 av regnet som prikket på teltduken. Da vi skulle ut for å ta ned teltet etter frokost sluttet det å regne, så der hadde vi flaks! Vi la i vei litt over kl. 8, og de første kilometerne som hadde føltes så lange dagen i forveien, gikk radig. Vi møtte flere mennesker i dag, og det vanket mye skryt til minstemann. Japanere (som tok bilder), russere, amerikanere, bergensere og andre nordmenn lot seg alle imponere, så det hjalp nok litt på selvtilliten og motivasjonen hans. Dersom han ikke skulle orke å gå mer selv, var planen at han skulle sitte oppå sekken min, og jeg hadde med staver for å holde balansen i så tilfellet. Jeg håpet selvsagt at det ikke skulle bli nødvendig.

På vei tilbake.

Sønnen min husket godt hun som solgte vafler, og ettersom vi ikke stoppet på vei opp på grunn av mye annet godt i sekken, var nystekt vaffel motivasjonen i lang tid på vei tilbake. Dessverre satt hun ikke der da vi kom frem, så da ble det heller mer Nonstop, som gikk greit. Turen ned Brakufsa ble tøft for knærne, og på grunn av uvante doforhold for minstemann ble det en del ekstra stopp. Vi brukte dermed nøyaktig like lang tid tilbake, 6 timer og 15 minutter. Etter å ha skiftet og pakket om satte vi kursen hjemover. Vi var tilbake i Oslo kl. 21.30 etter en begivenhetsrik helg.

I mål!

Praktisk
Telenor har dekning på turen, Telia har ikke. Stien er godt merket med rødmalte T’er og piler i tillegg til aluminiums pinner, bortsett fra de siste par hundre meterne. Det er jevnlig muligheter for å fylle vann i bekker. Vi bar med oss for mye på vei til, men lærte på vei tilbake. Holder med 1 liter per pers av gangen. Ved parkeringsplassen i Skjeggedal er det toaletter og mulighet for å fylle vann. Trolltunga Active har utsalg med kart, turutstyr, is, godteri, postkort, t-skjorter osv.


Avslutningsvis
Vi hadde gledet oss til å se kinesere i høye heler og herrer i lakksko. Det fikk vi dessverre ikke sett, men det var en god del som gikk i vanlige joggesko. Det var også mange som gikk tynt kledd eller i vanlige klær (olabukse, ullfrakk). Det var en del gamle japanere med staver, solhatt og munnbind. Imponert over at de klarer å gjennomføre turen på én dag!
Å ta med en femåring på en slik tur er vel i tidligste laget, men barn er forskjellige og man må vurdere kapasiteten til barnet individuelt. Jeg hadde ikke gått turen alene med sønnen min, men siden broder’n var med hadde vi ekstra kapasitet.

Ønskeliste
Jeg ønsker meg et lettere 3-sesongstelt, alternativt en stor sekk til broder’n…

/0 Kommentarer/av

Besseggen med en 4-åring

Besseggen er en av Norges mest populære fjellturer, og jeg har følelsen av at ’’alle’’ har gått den. Jeg som ser på meg selv som fjellfant syntes derfor det nesten var flaut at ikke jeg hadde gjort det. I tillegg har det sett ut som en flott tur på de bildene som florerer på facebook og instagram. Jeg hadde lyst til å ta med sønnen min på 4 år, og googlet på forhånd for å finne ut om dette var en god idé. Jeg fant en artikkel om en 7-åring som hadde gått turen, men fant ikke informasjon om noen yngre. Fra før hadde sønnen min kun gått turer på 2-4 km., men han er aktiv hele dagen i barnehagen og hadde i lengre tid vist at han hadde mye energi og overskudd (mer enn meg), så jeg var ganske trygg på at det kunne gå. Jeg bestemte meg for å ta med bæremeis i tilfelle han skulle bli for sliten, og i tillegg skulle jeg ha med meg broder’n på turen. Det skulle derfor ikke bli noen store problemer dersom han ikke skulle orke å gå hele turen selv, kun litt slitsomt for meg.

Vi reiste fra Oslo fredag 23. september 2016. Vi tok E16 fra Sandvika til Fagernes og deretter Riksvei 51 til Gjendesheim. (Siste 2km er på en stikkvei, skiltet.) Ifølge Google Maps er kjøretiden beregnet til under 4 timer, men pga mye trafikk og matstopp brukte vi 7 timer. Det var sent da vi kom frem, og siden vi ikke var kjent gikk vi inn på Turisthytten og forhørte oss om teltplasser. Vi fant noen muligheter bortenfor den store parkeringsplassen, men de beste teltplassene var tatt så det ble en som ikke var flat. Det var både mørkt og kaldt, og langt forbi leggetid for minstemann. Broder’n ventet derfor i bilen sammen med sønnen min, mens jeg slo opp teltet og pumpet opp liggeunderlag. Så bar det rett i loppekassa. Minstemann sov som en stein, mens vi andre sov heller dårlig.

Da vi sto opp neste dag var det et par varmegrader og overskyet. Vi skulle gå normalveien og denne starter med en båttur fra Gjendesheim over Gjendevannet til Memurubu. Vi tok sikte på å ta den første båten som skulle gå kl. 07:45, men pga. et akutt dobesøk rakk broder’n akkurat ikke båten. Haha, klassisk! Sønnen min og jeg vinket til ham på land idet båten la fra kai, en episode sønnen min minnes med stor glede.

Etter rundt 25 minutter kom vi i land ved Memurubu. Her spiste vi frokost (niste vi hadde med hjemmefra,) før vi satte i vei. Det tok ikke mer enn 10 minutter før minstemann sa han var sliten og lurte på om det var langt igjen.’’Oh lord’’ tenkte jeg, dette kan bli en lang tur. Det var heldigvis mange mennesker og mye spennende å se på som tok oppmerksomheten hans, så det gikk lang tid før han spurte igjen. Vi hadde det også gøy med å prøve å gå så langt som mulig før broder’n rakk å ta oss igjen, ettersom vi hadde 45 min forsprang.

Gøy å bygge på vardene underveis.

På veien møtte vi alle mulige slags folk. Selv om de fleste gikk ifra oss, var det enkelte som slet mer enn sønnen min. Vi møtte ingen på hans alder, men mange fra ca. 8-9 år og oppover. Det er en veldig sosial tur, og folk er blide og hyggelige. Sønnen min fikk mye skryt av forbipasserende, så det gjorde nok strabasene litt lettere for hans del.

Turen starter med ganske mye stigning (400høydemeter over 2km), før det flater ut. Her merket vi vinden godt. Jeg hadde tatt med fleece vanter til sønnen min, men det blåste rett gjennom dem og han ble kald på fingrene. Jeg måtte varme hendene hans på magen og så fikk han mine hansker som fungerte bedre. Rookie mistake..

Jeg har alltid trodd at hele turen over Besseggen går langs en egg, men det stemmer ikke. Det er kun klyvepartiet (ca. 100 høydemeter) som går langs eggen ellers går man lenger inn på fjellet hvor det er god plass og ikke skummelt. Det er her utsikten er mest spektakulær. Minstemann og jeg

Her ser vi eggen.

gledet oss mest til var klyvepartiet, i motsetning til broder’n som er litt ‘’høydesvak’’. Klyvingen gikk som en lek og her storkoste småen seg. Det var også flere voksne damer som fant motivasjon i å se ham klare dette når de syntes partiet var nokså skummelt.

Etter klyvingen dalte både kreftene og motivasjonen til junior. Vi måtte ta hyppigere Nonstop-pauser (som var noe av det han hadde gledet seg mest til,) og jeg foreslo at han kunne sitte i bæremeisen. Det ville han gjerne så fremt ingen kunne se ham,- han synes rett og slett det var flaut! Jeg foreslo at

Klyving er gøy!

han kunne få en usynlighetskappe over seg (jakken min), men han lot seg ikke lure. Med såpass mange mennesker rundt oss ble det derfor ikke til at jeg bar ham, men for meg var det en trygghet å ha muligheten.

Med sønnen min i hånden trakk jeg litt i oppoverbakker og holdt igjen i nedoverbakker. Nedstigningen føltes lang, og da vi kom tilbake til Gjendesheim 9 timer etter at vi begynte å gå var vi alle slitne, og minstemann helt kaputt.

Vi var veldig sultne og gikk inn på Gjendesheim for å spise middag, men der hadde de faste bordsettinger og en stund til neste, så vi gikk ned til kiosken/gatekjøkkenet ved båthavnen. Vi gikk tidlig i seng og sov godt alle tre. Neste dag tenkte jeg at junior stakkars kom til å være kjempestøl og sliten i bena, men han var helt fin (det var verre med oss to andre). Så pakket vi leir, satte oss i bilen og kjørte hjemover. Høydepunktene for

Herfra går det bare nedover, heldigvis.

4-åringen var å spise så mye sjokolade han ville på turen, alle pølsene på bensinstasjon/gatekjøkken og selvsagt at onkel ikke rakk båten fordi han satt på do. Det er klart det er slitsomt å gå en slik tur på korte ben, men han lot seg ikke skremme og har ønsket å bli med på tur igjen.

Skal man ha med seg et lite barn på turen er det lurt å ha med ekstra klær fordi man går sakte og tar mange pauser. Mat og drikke er en selvfølge og ekstra mye snop! Vurderer du å ta med eget barn så tror jeg ikke alder er så viktig, man må heller vurdere barnets kapasitet individuelt. For øvrig ble min turopplevelse bedre av å ha ham med og han har kun positive minner fra turen.

Praktisk
Link til Gjendesheim DNT hytte: https://gjendesheim.dnt.no/
Link til rutetider for båtene: https://www.gjende.no/rutetider/
Lengde: 14 – 16 km (står forskjellig ulike steder)
Stigning: ca. 1000 høydemeter
Normaltid: 5 – 7 timer
Sesong: fra midten av juni og ut september

Bra utsiktspunkt der hvor eggen/klyvingen starter.

/0 Kommentarer/av

Progresjon i Karakoram

Været satte en stopper klatringen i forrige uke, men denne uken har det vært fremgang.

Toppen av Broad Peak 2017. Faksimile Furtenbach Adventures

Broad Peak
Flere forsøkte i forrige uke å gå til toppen, men ble stoppet av én meter med nysnø og mye vind. Denne uke forsøkte teamene fra Furtenbach Adventures og Kari Kobler seg på nytt og 11. juli meldte de at toppen var nådd. Det var tunge forhold med dyp snø. De la faste tau på veien, så nå er ruten åpen for andre som skal prøve.

Norske Kari Dybsjord Røstad er en del av teamet til Dreamers Destination som har klatrere som skal bestige Broad Peak eller K2. Jeg vet ikke hva hennes status er. Dreamers Destination har en avtale med Furtenbach Adventures hvor de legger faste tau på hvert sitt fjell og deretter bytter.

 

Fredrik Sträng i camp 2 med Broad Peak i bakgrunnen.

K2
Dreamers Destination jobber derfor nå på K2 hvor de bruker normalruten Abruzzi Ridge og har åpnet ruten til 7500m – nesten camp 4. Sjefsklatreren Minga med Dreamers Destination meldte i dag 14. juli at det var et stort snøskred i dag morges som trolig har blåst vekk alt av utstyr i camp 3 og revet vekk de faste tauene.

Fredrik Sträng har deponert utstyr i camp 3 og overnattet i camp 2. I camp 2 (6700m) så han en edderkopp av alle ting, jeg trodde man slapp sånt i høyden.

Himalayan Experience (Himex) med Russell Brice i spissen, jobber fortsatt på Cesen ruten. De har fått etablert sin camp 3 på 7200m. Russel skriver på sin hjemmeside at været har vært en stor utfordring, men at han lærer fjellet å kjenne bedre ettersom tiden går.

/0 Kommentarer/av

K2 og Broad Peak oppdatering

Broad Peak
Det er flere lag som har vært på Broad Peak en stund nå og lagt faste tau og etablert leirer opp til camp 3. Dersom været holder seg håper flere å nå toppen på mandag 3. juli, men det er rapportert mye snø og vanskelige forhold over camp 3.
Kari Dybsjord Røstad skulle forlate Skardu 17. juni så jeg antar at hun har kommet til basecamp og begynt akklimatiseringen, men litt tidlig med toppstøt for teamet hennes.


K2
På K2 er det også fremgang. Fredrik Sträng ankom basecamp 27. juni. Han skal klatre Abruzzi Ridge som er normal-ruten, dog det er ingen lette ruter på K2.

På Mount Everest har man et system hvor man samler en sterk gruppe sherpaer fra de største teamene som legger faste tau til toppen og de andre betaler en liten sum ($100 per klatrer) for tau, isskruer, oksygen og jobben. Sånn er det ikke på andre fjell og dette skaper mye friksjon, så også på K2 i år. De store teamene har med utstyr for å legge opp ruten, mens de små ankommer basecamp litt senere uten tau og vil heller ikke være med å betale for jobben som er gjort. Likevel vil de benytte seg av de faste tauene. På grunn av det ekstreme været så blir tauene veldig slitt og begravd i snø. Derfor må denne jobben gjøres på nytt hvert år.

På Abruzzi Ridge er det nå lagt tau  i hvertfall til camp 1. På Cesan ruten som Himex teamet klatrer har de nesten kommet til camp 2. K2 er veldig utsatt for snøskred så det blir mye venting i basecamp mellom hvert snøfall.

Nanga Parbat 8126m
Det spansk-argentinske teamet med Alberto Zerain and Mariano Galvan som klatret den farlige Mazeno ruten, har vært savnet siden siden 24. juni. Pakistansk militær-helikopter har gjort søk uten å finne de, men de har sett rester av et snøras på ruten. Søket er avsluttet og klatrerne er antatt omkommet.

/0 Kommentarer/av