Trolltunga med 5-åring

Trolltunga har etter hvert blitt en norsk klassiker. Jeg har lenge hatt lyst til å ta en tur, og har stadig blitt minnet på det av å se bilder i sosiale medier. Vi var tre stykker som dro sammen, broren min, sønnen min og jeg. Siden det er en relativt lang tur- for lang for en fem-åring- var planen å bryte opp turen, så vi pakket med telt og soveposer for å overnatte ved Trolltunga. En annen fordel med dette var å slippe unna flere timers kø for å få tatt bilder.

Vi dro fra Oslo en fredag ettermiddag i starten av juli 2017. Vi kjørte E18 mot Drammen, tok av på E134 og fulgte denne til Haukeliseter Fjellstue. Vi brukte rundt fem og en halv time på kjøreturen inkludert flere stopp underveis. På Haukeliseter leide vi rom for natten. Etter en god frokost morgenen etter fortsatte vi ferden. Vi kjørte videre på E134 og tok av på Riksvei 13 mot Odda. Turen til Odda tok én time, og her stoppet vi og kjøpte baguetter til turen. Deretter kjørte vi de siste 10 minuttene til Tyssedal, hvor det var det skiltet til Trolltunga. Vi kjørte Skjeggedalsvegen et stykke oppover til vi kom til en parkeringsplass. Her ble vi bedt om å parkere, da parkeringsplassen ved starten av turen 5km lenger opp var full. De fleste tar jo dette som en dagstur og må derfor starte tidlig. Det går shuttlebuss mellom parkeringsplassene. Mens vi ventet på bussen fikk vi beskjed om at vi likevel kunne kjøre opp da flere hadde dratt (sikkert folk som hadde overnattet fra dagen i forveien.)

Nonstop pause underveis.

Vi startet å gå fra Skjeggedal kl. 13. Vi hadde bra vær, sol og lettskyet. Turen starter bratt opp Brakufsa, hvor 450 høydemeter skal forseres på en kort strekning. Her hjelper det godt at Sherpaer har bygd en stentrapp, i tillegg til at det er tau å holde seg i på utsatte steder. Stien er godt merket så det er enkelt å finne veien. Deretter er det et ganske flatt parti før det kommer en ny stigning opp mot skaret. Det er noen hytter i området, og stien går inntil én av dem. Her hadde en smart jente satt opp vaffelstasjon hvor hun solgte litt mat og drikke. På toppen av skaret har man gått 3 km., og det gjenstår 8 km. Minstemann begynte å bli sliten – eller vi var egentlig alle tre litt slitne, – men herfra er turen bare noe kupert og kilometerne går fortere (i hvertfall med lange ben). Det ble kortere og kortere mellom hver pause, men etter 6 timer og 15 minutter var vi fremme. (Normert tid er 4 timer uten pauser.)

Ettersom broren min kun hadde med seg en 35 liters sekk og sønnen min naturlig nok ikke bar noen ting, hadde jeg godt over 20 kg i sekken. Jeg spurte broder’n om ikke han ønsket seg en større sekk, men det sa han at han egentlig ikke gjorde…

Vi ankom Trolltunga kl. 19:15. Det var da overskyet, men med god sikt. Spredt rundt oss var det kanskje 15 telt, og etter litt leting fant vi en teltplass som var nesten flat og godt drenert. Dog lite å feste teltplugger i og eksponert for vind. Teltet, et bombesikkert vintertelt fra Hilleberg på 5,3kg, ble reist og barduner festet med steiner. Etter å ha pumpet opp liggeunderlag og rullet ut soveposer gikk vi ned til tungen for å ta de obligatoriske bildene. Her kan man ende opp med å vente flere timer i kø, men ettersom det var såpass sent var vi nå alene. Det er festet jerntrinn i fjellet for å enklere komme seg de par meterne ned til tungen. Utsikten er formidabel og det er spennende og gå ut på den, litt skummelt om man skal dingle med bena. Etter dette var minstemann helt på felgen, så da bar det rett i teltet. Vi fikk i oss litt av baguettene + litt sjokkis før vi sluknet for kvelden.

Neste morgen våknet vi kl. 7 av regnet som prikket på teltduken. Da vi skulle ut for å ta ned teltet etter frokost sluttet det å regne, så der hadde vi flaks! Vi la i vei litt over kl. 8, og de første kilometerne som hadde føltes så lange dagen i forveien, gikk radig. Vi møtte flere mennesker i dag, og det vanket mye skryt til minstemann. Japanere (som tok bilder), russere, amerikanere, bergensere og andre nordmenn lot seg alle imponere, så det hjalp nok litt på selvtilliten og motivasjonen hans. Dersom han ikke skulle orke å gå mer selv, var planen at han skulle sitte oppå sekken min, og jeg hadde med staver for å holde balansen i så tilfellet. Jeg håpet selvsagt at det ikke skulle bli nødvendig.

På vei tilbake.

Sønnen min husket godt hun som solgte vafler, og ettersom vi ikke stoppet på vei opp på grunn av mye annet godt i sekken, var nystekt vaffel motivasjonen i lang tid på vei tilbake. Dessverre satt hun ikke der da vi kom frem, så da ble det heller mer Nonstop, som gikk greit. Turen ned Brakufsa ble tøft for knærne, og på grunn av uvante doforhold for minstemann ble det en del ekstra stopp. Vi brukte dermed nøyaktig like lang tid tilbake, 6 timer og 15 minutter. Etter å ha skiftet og pakket om satte vi kursen hjemover. Vi var tilbake i Oslo kl. 21.30 etter en begivenhetsrik helg.

I mål!

Praktisk
Telenor har dekning på turen, Telia har ikke. Stien er godt merket med rødmalte T’er og piler i tillegg til aluminiums pinner, bortsett fra de siste par hundre meterne. Det er jevnlig muligheter for å fylle vann i bekker. Vi bar med oss for mye på vei til, men lærte på vei tilbake. Holder med 1 liter per pers av gangen. Ved parkeringsplassen i Skjeggedal er det toaletter og mulighet for å fylle vann. Trolltunga Active har utsalg med kart, turutstyr, is, godteri, postkort, t-skjorter osv.


Avslutningsvis
Vi hadde gledet oss til å se kinesere i høye heler og herrer i lakksko. Det fikk vi dessverre ikke sett, men det var en god del som gikk i vanlige joggesko. Det var også mange som gikk tynt kledd eller i vanlige klær (olabukse, ullfrakk). Det var en del gamle japanere med staver, solhatt og munnbind. Imponert over at de klarer å gjennomføre turen på én dag!
Å ta med en femåring på en slik tur er vel i tidligste laget, men barn er forskjellige og man må vurdere kapasiteten til barnet individuelt. Jeg hadde ikke gått turen alene med sønnen min, men siden broder’n var med hadde vi ekstra kapasitet.

Ønskeliste
Jeg ønsker meg et lettere 3-sesongstelt, alternativt en stor sekk til broder’n…

/0 Kommentarer/av

Besseggen med en 4-åring

Besseggen er en av Norges mest populære fjellturer, og jeg har følelsen av at ’’alle’’ har gått den. Jeg som ser på meg selv som fjellfant syntes derfor det nesten var flaut at ikke jeg hadde gjort det. I tillegg har det sett ut som en flott tur på de bildene som florerer på facebook og instagram. Jeg hadde lyst til å ta med sønnen min på 4 år, og googlet på forhånd for å finne ut om dette var en god idé. Jeg fant en artikkel om en 7-åring som hadde gått turen, men fant ikke informasjon om noen yngre. Fra før hadde sønnen min kun gått turer på 2-4 km., men han er aktiv hele dagen i barnehagen og hadde i lengre tid vist at han hadde mye energi og overskudd (mer enn meg), så jeg var ganske trygg på at det kunne gå. Jeg bestemte meg for å ta med bæremeis i tilfelle han skulle bli for sliten, og i tillegg skulle jeg ha med meg broder’n på turen. Det skulle derfor ikke bli noen store problemer dersom han ikke skulle orke å gå hele turen selv, kun litt slitsomt for meg.

Vi reiste fra Oslo fredag 23. september 2016. Vi tok E16 fra Sandvika til Fagernes og deretter Riksvei 51 til Gjendesheim. (Siste 2km er på en stikkvei, skiltet.) Ifølge Google Maps er kjøretiden beregnet til under 4 timer, men pga mye trafikk og matstopp brukte vi 7 timer. Det var sent da vi kom frem, og siden vi ikke var kjent gikk vi inn på Turisthytten og forhørte oss om teltplasser. Vi fant noen muligheter bortenfor den store parkeringsplassen, men de beste teltplassene var tatt så det ble en som ikke var flat. Det var både mørkt og kaldt, og langt forbi leggetid for minstemann. Broder’n ventet derfor i bilen sammen med sønnen min, mens jeg slo opp teltet og pumpet opp liggeunderlag. Så bar det rett i loppekassa. Minstemann sov som en stein, mens vi andre sov heller dårlig.

Da vi sto opp neste dag var det et par varmegrader og overskyet. Vi skulle gå normalveien og denne starter med en båttur fra Gjendesheim over Gjendevannet til Memurubu. Vi tok sikte på å ta den første båten som skulle gå kl. 07:45, men pga. et akutt dobesøk rakk broder’n akkurat ikke båten. Haha, klassisk! Sønnen min og jeg vinket til ham på land idet båten la fra kai, en episode sønnen min minnes med stor glede.

Etter rundt 25 minutter kom vi i land ved Memurubu. Her spiste vi frokost (niste vi hadde med hjemmefra,) før vi satte i vei. Det tok ikke mer enn 10 minutter før minstemann sa han var sliten og lurte på om det var langt igjen.’’Oh lord’’ tenkte jeg, dette kan bli en lang tur. Det var heldigvis mange mennesker og mye spennende å se på som tok oppmerksomheten hans, så det gikk lang tid før han spurte igjen. Vi hadde det også gøy med å prøve å gå så langt som mulig før broder’n rakk å ta oss igjen, ettersom vi hadde 45 min forsprang.

Gøy å bygge på vardene underveis.

På veien møtte vi alle mulige slags folk. Selv om de fleste gikk ifra oss, var det enkelte som slet mer enn sønnen min. Vi møtte ingen på hans alder, men mange fra ca. 8-9 år og oppover. Det er en veldig sosial tur, og folk er blide og hyggelige. Sønnen min fikk mye skryt av forbipasserende, så det gjorde nok strabasene litt lettere for hans del.

Turen starter med ganske mye stigning (400høydemeter over 2km), før det flater ut. Her merket vi vinden godt. Jeg hadde tatt med fleece vanter til sønnen min, men det blåste rett gjennom dem og han ble kald på fingrene. Jeg måtte varme hendene hans på magen og så fikk han mine hansker som fungerte bedre. Rookie mistake..

Jeg har alltid trodd at hele turen over Besseggen går langs en egg, men det stemmer ikke. Det er kun klyvepartiet (ca. 100 høydemeter) som går langs eggen ellers går man lenger inn på fjellet hvor det er god plass og ikke skummelt. Det er her utsikten er mest spektakulær. Minstemann og jeg

Her ser vi eggen.

gledet oss mest til var klyvepartiet, i motsetning til broder’n som er litt ‘’høydesvak’’. Klyvingen gikk som en lek og her storkoste småen seg. Det var også flere voksne damer som fant motivasjon i å se ham klare dette når de syntes partiet var nokså skummelt.

Etter klyvingen dalte både kreftene og motivasjonen til junior. Vi måtte ta hyppigere Nonstop-pauser (som var noe av det han hadde gledet seg mest til,) og jeg foreslo at han kunne sitte i bæremeisen. Det ville han gjerne så fremt ingen kunne se ham,- han synes rett og slett det var flaut! Jeg foreslo at

Klyving er gøy!

han kunne få en usynlighetskappe over seg (jakken min), men han lot seg ikke lure. Med såpass mange mennesker rundt oss ble det derfor ikke til at jeg bar ham, men for meg var det en trygghet å ha muligheten.

Med sønnen min i hånden trakk jeg litt i oppoverbakker og holdt igjen i nedoverbakker. Nedstigningen føltes lang, og da vi kom tilbake til Gjendesheim 9 timer etter at vi begynte å gå var vi alle slitne, og minstemann helt kaputt.

Vi var veldig sultne og gikk inn på Gjendesheim for å spise middag, men der hadde de faste bordsettinger og en stund til neste, så vi gikk ned til kiosken/gatekjøkkenet ved båthavnen. Vi gikk tidlig i seng og sov godt alle tre. Neste dag tenkte jeg at junior stakkars kom til å være kjempestøl og sliten i bena, men han var helt fin (det var verre med oss to andre). Så pakket vi leir, satte oss i bilen og kjørte hjemover. Høydepunktene for

Herfra går det bare nedover, heldigvis.

4-åringen var å spise så mye sjokolade han ville på turen, alle pølsene på bensinstasjon/gatekjøkken og selvsagt at onkel ikke rakk båten fordi han satt på do. Det er klart det er slitsomt å gå en slik tur på korte ben, men han lot seg ikke skremme og har ønsket å bli med på tur igjen.

Skal man ha med seg et lite barn på turen er det lurt å ha med ekstra klær fordi man går sakte og tar mange pauser. Mat og drikke er en selvfølge og ekstra mye snop! Vurderer du å ta med eget barn så tror jeg ikke alder er så viktig, man må heller vurdere barnets kapasitet individuelt. For øvrig ble min turopplevelse bedre av å ha ham med og han har kun positive minner fra turen.

Praktisk
Link til Gjendesheim DNT hytte: https://gjendesheim.dnt.no/
Link til rutetider for båtene: https://www.gjende.no/rutetider/
Lengde: 14 – 16 km (står forskjellig ulike steder)
Stigning: ca. 1000 høydemeter
Normaltid: 5 – 7 timer
Sesong: fra midten av juni og ut september

Bra utsiktspunkt der hvor eggen/klyvingen starter.

/0 Kommentarer/av

Progresjon i Karakoram

Været satte en stopper klatringen i forrige uke, men denne uken har det vært fremgang.

Toppen av Broad Peak 2017. Faksimile Furtenbach Adventures

Broad Peak
Flere forsøkte i forrige uke å gå til toppen, men ble stoppet av én meter med nysnø og mye vind. Denne uke forsøkte teamene fra Furtenbach Adventures og Kari Kobler seg på nytt og 11. juli meldte de at toppen var nådd. Det var tunge forhold med dyp snø. De la faste tau på veien, så nå er ruten åpen for andre som skal prøve.

Norske Kari Dybsjord Røstad er en del av teamet til Dreamers Destination som har klatrere som skal bestige Broad Peak eller K2. Jeg vet ikke hva hennes status er. Dreamers Destination har en avtale med Furtenbach Adventures hvor de legger faste tau på hvert sitt fjell og deretter bytter.

 

Fredrik Sträng i camp 2 med Broad Peak i bakgrunnen.

K2
Dreamers Destination jobber derfor nå på K2 hvor de bruker normalruten Abruzzi Ridge og har åpnet ruten til 7500m – nesten camp 4. Sjefsklatreren Minga med Dreamers Destination meldte i dag 14. juli at det var et stort snøskred i dag morges som trolig har blåst vekk alt av utstyr i camp 3 og revet vekk de faste tauene.

Fredrik Sträng har deponert utstyr i camp 3 og overnattet i camp 2. I camp 2 (6700m) så han en edderkopp av alle ting, jeg trodde man slapp sånt i høyden.

Himalayan Experience (Himex) med Russell Brice i spissen, jobber fortsatt på Cesen ruten. De har fått etablert sin camp 3 på 7200m. Russel skriver på sin hjemmeside at været har vært en stor utfordring, men at han lærer fjellet å kjenne bedre ettersom tiden går.

/0 Kommentarer/av

K2 og Broad Peak oppdatering

Broad Peak
Det er flere lag som har vært på Broad Peak en stund nå og lagt faste tau og etablert leirer opp til camp 3. Dersom været holder seg håper flere å nå toppen på mandag 3. juli, men det er rapportert mye snø og vanskelige forhold over camp 3.
Kari Dybsjord Røstad skulle forlate Skardu 17. juni så jeg antar at hun har kommet til basecamp og begynt akklimatiseringen, men litt tidlig med toppstøt for teamet hennes.


K2
På K2 er det også fremgang. Fredrik Sträng ankom basecamp 27. juni. Han skal klatre Abruzzi Ridge som er normal-ruten, dog det er ingen lette ruter på K2.

På Mount Everest har man et system hvor man samler en sterk gruppe sherpaer fra de største teamene som legger faste tau til toppen og de andre betaler en liten sum ($100 per klatrer) for tau, isskruer, oksygen og jobben. Sånn er det ikke på andre fjell og dette skaper mye friksjon, så også på K2 i år. De store teamene har med utstyr for å legge opp ruten, mens de små ankommer basecamp litt senere uten tau og vil heller ikke være med å betale for jobben som er gjort. Likevel vil de benytte seg av de faste tauene. På grunn av det ekstreme været så blir tauene veldig slitt og begravd i snø. Derfor må denne jobben gjøres på nytt hvert år.

På Abruzzi Ridge er det nå lagt tau  i hvertfall til camp 1. På Cesan ruten som Himex teamet klatrer har de nesten kommet til camp 2. K2 er veldig utsatt for snøskred så det blir mye venting i basecamp mellom hvert snøfall.

Nanga Parbat 8126m
Det spansk-argentinske teamet med Alberto Zerain and Mariano Galvan som klatret den farlige Mazeno ruten, har vært savnet siden siden 24. juni. Pakistansk militær-helikopter har gjort søk uten å finne de, men de har sett rester av et snøras på ruten. Søket er avsluttet og klatrerne er antatt omkommet.

/0 Kommentarer/av

Nordmann til Broad Peak

Dave Watson K2 2009

Nå starter klatresesongen i Karakoram. Denne fjellkjeden er i grenseområdet mellom Pakistan, Kina og India og regnes som en del av Himalaya. Her befinner 5 av 8ooo meterne seg. K2, Nanga Parbat, Gasherbrum 1 og 2, og Broad Peak. I tillegg er Trango Massivet med Great Trango Towers i dette området hvor vi har hatt flere kjente, norske ekspedisjoner. Klatresesongen i Karakoram er fra slutten av juni og ut august så de forskjellige teamene er på vei til, eller allerede i, basecamp. For å komme seg til dit flyr man til Islamabad (hovedstaden i Pakistan) og der ordner med klatretillatelser. Deretter ønsker de fleste å fly til byen Skardu, men på grunn av været der blir fly ofte kansellert eller forsinket som fører til at mange ender opp med en 30 timers kjøretur langs Karakorum Highway i stedet. Dette kan for mange oppleves som den farligste delen av turen. Så kjører man 4-hjulstrekker til Askhole, en liten landsby. Herfra fortsetter turen til fots oppover Baltoro breen til basecamp, ca. 8 dagers marsj. Det er færre klatrere som besøker disse fjellene enn de i Nepal og det finnes ikke te-hus, bakerier eller noen form for infrastruktur langs veien.

K2 8611m
er det mest populære fjellet av de 5 8000 meterne, og i år er de største teamene fra Himalayan Experience (Himex – Russel Brice), Østeriske Furtenbach Adventures, Dreamers Destination, Adventure Tours Pakistan. Det er en stor polsk gruppe og en amerikansk gruppe.

Fredrik Strang på vei til basecamp, K2 i bakgrunnen.

Svenske Fredrik Strang prøver seg også på K2 i år. Han var der under ulykken i 2008 da blant andre Rolf Bae omkom. Og for de som har sett ‘’The Summit’’ så husker man kanskje at han valgte å snu på toppdagen. Han sa han aldri skulle tilbake til fjellet, men har tydeligvis ombestemt seg.

 

 

 

 

Kari Dybsjord Røstad, faksimile facebook.

Broad Peak 8051m
Norske Kari Dybsjord Røstad er på vei til Broad Peak. Totalt har kun 415 personer nådd toppen, men ingen nordmenn, selv om flere har forsøkt. Stein P. Aasheim var der i 1987 og Aleksander Gamme og Petter Nyquist (uteliggeren) i 2010. 27 år gamle Kari har vært på flere 5- og 6000 metere, men Broad Peak er i en helt annen liga så hun må være en tøff jente! Det blir spennende å følge med.

/0 Kommentarer/av

Ekspedisjon til Denali

Cato Risløw Foto: Vegard Oen Hatten

Cato Risløw reiser til Denali neste uke og jeg fikk en liten oppdatering fra ham nå på tampen. Vi var sammen på Aconcagua i januar 2015 og han fortalte da at han skulle bestige alle 7 Summits!

  • Hei Cato, nå er det Denali som står for tur og avreise er om halvannen uke, er du klar? Fysisk, mentalt og praktisk?

 

No sit eg i Berlin, og siste forberedelser til Denali blir å ha med meg 10.klasse på besøk til Auschwitz, Stasi fengselet og kvinnefengselet. Mentalt er det bra å ha fokus på andre ting, og få perspektiv på tilværelsen før ein slik tur. Skal ikkje sei meir om det, enn at eg er mentalt godt forberedt. Når det gjelder det praktiske, så liker eg å vere tidlig ute, siden eg skulle på tur til Polen og Tyskland før eg reiser med destinasjon Denali. Eg har pakka og ompakka tre gonger, så eg er sikker på at eg har kontroll på detaljene. Nøkkelen til suksess ligg nettopp der. Travel jobb, fritid og tre unger, gjer at ein må vere effektiv og prioritere i riktig rekkefølge, en «det ordner seg» holdning passer dårlig når ein forbereder seg til eit slikt prosjekt. Eg føler meg klar.

  • Dere er en gruppe på 6 stykker som organiserer turen selv? Jeg antar at det har vært mye og sette seg inn i å forberede, har du noen tips til andre som tenker å gjøre det samme?

 

Me organiserer turen sjølv, det er mykje som skal gjerast, med har derfor hatt nokon fellessamlinger i Hemsedal for å trene både sikkerhet og testa utstyr. Fine toppturer har vi også fått. Nokon har fått meir ansvar enn andre ang organisering, og eg føler at gruppa som team har fått brukt ressursene innad på ein god måte. Nokon har etterkvart fått mykje erfaring som har komen heile gruppa til gode, i tillegg har den enkelte eit bredt individuelt erfaringsgrunnlag, noko som gjer dette til eit sterkt team. Eg anbefaler andre som skal gjere dette å bruke mest tid på å bli kjend med dei ein skal reise på tur med i forkant, det er mange situasjoner som kan oppstå under vegs som kan føre til gnisninger når ein er trøtt og sliten. Vi satt opp ei prioriteringsliste over tiltak den kvar enkelte bør ha fokus på i slike situasjoner, i tillegg vart me einige om å vere tydelege, direkte og ærlege under heile turen. Det skal vere stor takhøyde for den enkelte om ein kjem i ein ufordelaktig posisjon feks. helsemessig.

  • Har dere med dere ski, eller skal dere bruke truger som amerikanerne?

 

Me har etter å ha henta mykje informasjon frå andre, landa på at me ynskjer å gå på ski til Denali, istedet for å bruke truger.

  • Hvordan har du trent til denne turen?

 

Det har blitt to faste økter i veka med styrketrening overkropp, dragning av to bildekk og sekk på ryggen med 26 kilo utenom. I tillegg er eg gymlærer og har 10 timer gym og to timer svømming i veka. Det hjelper godt på.

  • Hvor lenge blir dere borte?

Me reiser avgårde 23.juni- og har åpen billett fram til 19.juli. Dette er bevisst, for å kunne nå toppen uten å bli stressa av værendringer, og andre faktorer som gjer at ein kan tar dårlige beslutninger med hensyn til den enkelte og gruppa sin sikkerhet. Me har i tillegg til tracking, oksygen, ekstra fuel, satelitt telefon også med oss radioer så vi kan dele gruppa i to i perioder, uten at det går utover kommunikasjon og sikkerhet. Dette kan vere nødvendig om deler av teamet er i toppstøt form i ulike tidsepoker.

  • Vil det bli noen oppdatering på sosiale medier underveis?

 

Det vil bli oppdateringer under vegs, det blir lest inn talemeldinger som blir sendt hjem og skriven inn på den enkeltes nettside eller Facebook. Det blir ikke anledning til å sende bilder før etter turen. Eg har med meg go pro, så det blir filmsnutter og videologg lagt ut fra turen i etterkant.

  • Lykke til, og hils Jarle, Ståle og Reidun!


Her er link til Catos Instagram profil og nettside:

@hrrislow

http://www.draumenomsevensummits.com/

/0 Kommentarer/av

Norsk rekordår på Everest

Vibeke Andrea Sefland på toppen av Mount Everest. Foto privat

Vibeke Andrea Sefland rapporterte 25. mai at hun var tilbake i basecamp etter å ha besteget både Mount Everest og Lhotse. Den 16. sto hun på toppen av Lhotse og på grunn av dårlig vær gikk de ned til camp 2 for å vente på neste vær-vindu. Da de var i gang med toppstøtet fikk de beskjed om at en klatrer og en sherpa var i trøbbel. Etter heltemodig innsats fra Vibeke m/fler reddet de livet til de to. Senere samme kveld gikk Vibeke på nytt mot toppen og nådde den om morgenen 23.mai.

Nå er alle de kommersielle operatørene ferdig med sine toppstøt, kun noen mindre grupper er igjen på fjellet. Alle nordmennene er ferdige og status er med det tidenes norske sesong på Mount Everest. Av totalt 14 nordmenn nådde 11 stykker toppen! Første norske ekspedisjon i 1985 fikk 6 nordmenn til topps og frem til nå har det ikke vært noen år med flere.

 

Inge Meløy på toppen av verden. Foto privat.

Gratulerer til Inge Meløy, Knut Meel, André Spica, Torkjel Hurtig, Une Prestholt, Tone Gravir, Leif Harald Bergseth, Steinar Salte, Vibeke Andrea Sefland, Ingvild Marie Settemsdal og Lisbeth Friberg!

Under toppstøtet måtte Guri Anne Hansen snu på grunn av feil på oksygenflasker. Sherpaen til Merethe Falkum Lien sa de måtte snu 150 høydemeter fra toppen, det kom frem senere at han ikke var i form. Ole Jakob Kjølvik måtte snu i camp 4 grunnet en virusinfeksjon som gjorde at han ikke hadde tatt til seg næring den siste uken. Det er små marginer og det meste skal klaffe om man skal ha en sjanse.

 

 

 

 

Steinar Salte på toppen av Mount Everest. Faksimile https://www.facebook.com/expeditioneverest2017/

For å bestige Mount Everest må man kjøpe klatrelisens/klatretillatelse av Nepalske eller Kinesiske myndigheter, prisen er $ 11 000 i Nepal. I år var det utstedt rekordmange slike og dermed forventet at det også ville bli rekordmange som nådde toppen. De offisielle tallene blir ikke tilgjengelige før om noen måneder, men pga mye sykdom i basecamp og mye dårlig vær har det vært stort frafall (noen operatører har meldt om 30%) så da ser det ikke ut til at rekorden fra 2013 med totalt 658 blir slått.

 

 

/0 Kommentarer/av

Flere nordmenn toppet ut

Ingvild Marie Settemsdal i camp 4.

Endelig kom det oppdatering fra Steinar Salte og Ole Jakob Kjølvik. Steinar nådde toppen 20. mai, mens Ole Jakob ble rammet av et virus og måtte gå ned etter to tøffe dager i camp 4. De meldte i går 23. mai at de skulle forlate basecamp.

Inge Meløy og Knut Meel nådde toppen med IMG 21. mai. De er nede fra fjellet og på vei hjemover.

Merethe Falkum Lien måtte snu på 8600m, etter å ha brukt for lang tid. På grunn av begrensninger på oksygen, energi og dagslys har operatørene(guideselskapene) visse tidsfrister i løpet av toppnatten, hvis ikke må man snu.

Tone Gravir og Leif Harald Bergseth nådde toppen 22. mai. De er i samme team som Merethe og hadde veldig bra vær på toppnatten, men opplevde ekstremt kraftig vind påfølgende natt i camp 4. De er alle tre nede i basecamp nå.

Lhotse, foto Madison Mountaineering.

 

Ingvild Marie Settemsdal nådde også toppen 22. mai. Deretter klatret hun til topps på Lhotse, verdens fjerde høyeste fjell etter en natt i camp 4. Maskin! Lhotse ligger rett ved siden av Mount Everest og deler rute opp til Camp 4/Highcamp/South Col/Sørskaret som skiller de to toppene. Lhotse, som er 8517 meter høyt, er et brattere og mer teknisk krevende fjell.

Vibeke Andrea Sefland har også besteget Lhotse, nådde faktisk toppen 16. mai. Hun har deretter gått ned igjen til camp 2.

/2 Kommentarer/av

No news is good news

André Spica på toppen!

Steinar Salte og Ole Jakob Kjølvik som klatrer med SummitClimb, skrev på sin facebookside at de forlot basecamp natt til lørdag 13. mai for å starte sitt toppstøt. Torsdag 18. mai meldte SummitClimb at teamet var på South Col (camp 4, ca 8000m) og at de forberedte seg til å gå mot toppen om noen minutter. Fredag morgen skrev de at det blåste veldig mye på toppen og at mange team hadde snudd, blir ikke toppstøt. Fredag kveld meldte de at alle teamene var på South Col (camp 4) og at forholdene var veldig gode. Dagen etter, 20. mai, meldte de at 1 klatrer + 1 sherpa hadde nådd toppen med flere underveis. Etter dette har det ikke kommet noe informasjon fra hverken SummitClimb eller på facebooksiden til Steinar og Ole Jakob. The Himalayan Times rapporterte i dag at en amerikaner i følge til SummitClimb døde søndag morgen 21. mai mellom South Col og the Balcony som ligger enda høyere på fjellet. https://thehimalayantimes.com/nepal/american-climber-perished-mt-everest-georgiana-physician/ Nervepirrende for familie og venner, håper de gir lyd fra seg snart.

Andre Spica, Torkjel Hurtig og Une Prestholt som sto på toppen 16. mai, kom 18. mai ned til basecamp. Fra de forlot basecamp brukte de 6 dager til de var tilbake igjen og både Torkjel og Andre sier det var de tøffeste dagene i deres liv.

Camp 4 (South Col), foto André Spica.

Inge Meløy er på vei, her er siste oppdatering at teamet var i camp 3 20. mai. De sikter seg nok inn på å nå toppen mandag morgen norsk tid.

André Spica var veldig ivrig etter å komme seg hjem og fløy helikopter fra basecamp til Kathmandu 19. mai. Han er nå hjemme i Bergen.

Torkjel Hurtig meldte 19. mai at han skulle ha fest, og forlate basecamp dagen etter.

Une Prestholt er i Kathmandu og slapper av. Dette var hennes tredje forsøk på Mount Everest, i 2015 kom ingen til toppen pga jordskjelvet og i 2016 måtte hun bryte pga helseproblemer. Gratulerer med å nå toppen!

Guri Anne Hansen valgte å snu under toppstøtet på South Cole (ca. 8000m) pga for mye vind og stor fare for frostskader. Jeg er usikker på om dette var samme dag som Andre, Torkjel og Une gikk mot toppen, eller senere. Tror hun er nede fra fjellet nå ettersom hun oppdaterte instagram profilen sin.

Tone Gravir, Merethe Falkum Lien og Leif Harald ‘’Laffe’’ Bergseth er på vei mot toppen. Deres operatør Mountain Proffessionals skrev i sted at de har forlatt camp 4 og satser på å nå toppen i morgen tidlig 22. mai.

Ingvild Marie Settemsdal: Madison Mountaineering melder i dag at teamet er i camp 4 og blir der en dag før de går for toppen i morgen kveld. De vil i så fall nå toppen tirsdag morgen 23. mai.

Lisbeth Friberg nådde toppen 20. mai! Som eldste europeiske dame i følge Top Himalaya Guides (operatøren).

/0 Kommentarer/av

Nordmenn på toppen!

Toppkammen, arkivfoto.

Kl. 09:45 lokal tid sto Torkjel Hurtig, Andre Spica og Une Prestholt på verdens tak. De er forhåpentligvis tilbake i camp 4 nå hvor de skal tilbringe natten før de går ned i morgen.

Torkjel meldte i går at han brukte 9 timer fra camp 3 til camp 4 (high camp), dette skal normalt ta 6 timer så det vitner om utfordrende forhold.

Andre og Torkjel meldte på sosial medier 12. mai at de skulle ta en ekstra akklimatiseringstur til camp 3. Dette var dog en avledningsmanøver for at ikke andre klatrere skulle bli fristet til å henge seg på. Sherpaer fikk lagt de faste tauene til topps mandag 15. mai og dermed åpnet opp ruten.

Steinar Salte og Ole Jakob Kjølvik er det ingen oppdateringer på. De startet sitt toppstøt søndag 14. mai. Det har vært et lite værvindu i tre dager nå, men fra i ettermiddag er det meldt mye vind igjen.

/0 Kommentarer/av