Håkon Åsvang 7 Summits

Håkon Åsvang klatret i mai til topps på Denali, og fullførte dermed Seven Summits. Håkon har også vært på flere 8000 meters fjell. Heldigvis har han tatt seg tid til en prat med Piz Palü innimellom all treningen.

Hei og gratulerer med alle kontinetaltoppene! Nå som du har fått den siste ekspedisjonen litt på avstand, er det et godt tidspunkt for en gjennomgang.

  • Har du alltid vært en fjellgeit, og hvordan begynte du med høye fjell?

Håkon på Kilimanjaro.

Jeg har alltid likt å gå i fjellet, helt siden jeg var liten gutt. Gikk da i fjellene der jeg var oppvokst, hjemme i Fusa.
Da jeg var 19, begynte jeg på Høgskolen i Sogndal, og vart da introdusert for Jotunheimen og alle de fine toppane i Hurrungane. Gikk da også på klatrekurs i Jostedalen. Hurrungane har blitt favorittområdet mitt, særlig vil jeg nevne Store Skagastølstind som mitt favorittfjell.
Everest var min guttedrøm, uten at jeg noensinne trodde at jeg kunne greie å klatre verdens høyeste fjell. Men i 2014 ville jeg teste ut hvordan kroppen min tålte store høyder. Klatret da Elbrus. Det gikk fint, og når jeg året etter(2015) klatret Aconcagua, følte jeg meg sterk. Bestemte meg da for å prøve å klatre Everest. Noe jeg gjorde 15.Mai 2017.

  • Kan du dele dine opplevelser av de 7 toppene?

Elbrus 2014: Mitt første høye fjell. Jeg merket at kroppen tålte godt høyde. Ga mersmak og inspirasjon til å klatre enda høyere. En av de enkleste av 7 Summit, men et  flott område med frodig grønn natur i lavlandet og fra høyden  fantastisk utsikt over de mange vakre, snødekte fjellene i Kaukasus .

Aconcagua. 2015: Her følte jeg meg svært sterk hele veien  , og fikk troen på at kunne klatre Everest. Vi gikk Vacas ruten opp, som ga god akklimatisering og i tillegg var det en flott tur. Ut igjen gikk vi Horconesruten. Vi var 13 stk totalt sett, og alle var på toppen.

Håkon på toppen av Mount Everest!

Everest 2016: Etter Aconcagua begynte jeg å søke på Everest 2016 på nettet. Fant der Eventyrturer og fetterne Mats og Tommy Steinsland, som hadde planlagt tur våren 2016. Jeg tok kontakt, og vi ble et godt trekløver.
Vi forberedte oss i Bolivia, og var godt forberedt og sammenspleiset da vi kom til  Basecamp i april. Everest har vært min største opplevelse, og drømmen som gikk i oppfyllelse. Jeg var i god form, og fikk godt vær på toppstøtet. Fikk nyte en fantastisk soloppgang på vei mot toppen, og ga meg en opplevelse som aldri vil glemme.

Kilimanjaro 2017: Vil si at denne kanskje er den enkleste av 7 Summit. Men like fullt en vakker opplevelse. Jeg klatret denne toppen med to kollegaer og to kamerater, som også gjorde til at det ble en fin opplevelse.

Mount Vinson 2018: Kanskje den mest spesielle av 7 summit å klatre. Øde og utilgjengelig, men urørt og ubeskrivelig vakker natur så langt øyet ser. Og til tider også ubeskrivelig kaldt-J Med 47 effektive kuldegrader på toppen. En grei topp å klatre, til tider bratt men ikke fare for snøskred, så relativt sikker.

Karstenz Pyramid 2018. Her tok vi helikopter både til og fra Basecamp, på grunn av farene med å gå gjennom Jungelen. Separatistgeriljaen ville vi nødig treffe på, da det har vært mange stygge episoder. Noen måneder før, ble en lokal guide drept. En gøyal klatretur til toppen. KP er den av de Seven Summit som er klatreteknisk mest krevende, men det var stort sett faste tau og for meg mer gøy enn krevende.

Håkon på Denali.

Denali: 2018.  Vart en krevende tur. Vi måtte gjøre 2 vendereiser med fly, men på tredje forsøk greide vi endelig lande på Kahiltna breen, som vi fulgte mot toppen. Da hadde vi ventet i 5 dager. Vi gikk med slede og tung sekk mesteparten av turen.
Jeg var med i en amerikansk ekspedisjon, og det var varierende erfaring og styrke i gruppen. På toppstøtet fikk vi til å begynne med dårlig vær. Noe som gjorde at 8 av 11 i gruppen måtte snu må grunn av nedkjøling og begynnende frostskader. Men været snudde, og 3 av oss kunne nyte toppen i strålende vær. Tror mange undervurderer Denali, fordi du bruker så mye energi på veien med bæring. Dårlig vær gir også store utfordringer.

  • Hvor lang tid har prosjektet tatt?

Jeg klatret som sagt Elbrus i Mai 2014 og var ferdig med Denali i Mai 2018. Så prosjektet har tatt 4 år.

  • Har målet hele tiden vært å ta alle syv, eller når bestemte du deg for deg?

Håkon på Annapurna etter å ha blitt tatt av skred.

Det var Everest som var Målet mitt!  Jeg hadde egentlig ikke som mål å klatre 7 Summit, men det målet ble til undereveis. Jeg er mest fascinert av de aller høyeste fjelltoppene, men etter å ha snudd i forsøket med å klatre Annapurna 1 i 2017, fant jeg ut at ville gjøre ferdig de 3 siste av 7 Summit toppene i 2018.

  • Hvilken tur likte du best, og hvorfor?

Som sagt var det Everest som ga meg de største minnene. Jeg var i god form, det var en godt organisert tur, og vi hadde gode folk med oss som gjorde at dette ble en stor opplevelse. Everest er en lang ekspedisjon, 6-7 uker, og stiller store krav til fysikk og psyke.

 

  • Har du hatt sponsorer, og i så fall hvordan skaffet du disse?

Jeg har vært heldig og har greidd å finansiere turene mine selv. Så jeg har ikke hatt sponsorer. Har brukt noen penger på fjellturer de siste årene, så har måttet forsake andre investeringer og leve nøkternt.

  • Hvilke tips har du til andre som skal bestige de Seven Summits?

Det er viktig å legge ned et godt treningsarbeid. Jeg har sett mange eksempel på at folk ikke er i god nok form, de har pengene som skal til, men setter både sine egne og andre liv i fare. Uansett er det alltid en risiko forbundet med det å klatre høye fjell, det må en også ta med i betraktningene for seg selv og de nærmeste. Skal jeg klatre Seven Summit, ville jeg begynt med et av de enkleste fjellene. Sett hvordan man tåler høyde og samlet erfaring og selvtillit. Det er også lurt å bruke den flotte, norske fjellheimen å klatre i.

  • Har du besteget andre høye fjell, eller har du holdt deg til Seven Summits?

Håkon på toppen av Manaslu uten oksygen!

Da jeg kom hjem fra Everest, følte jeg trang for å ha et nytt mål så fort som mulig. Et lite tomrom, da jeg var ferdig med det største målet. Jeg ville da prøve å klatre et fjell over 8000 meter uten oksygen. Det lyktes jeg med i September 2016, da jeg klatret Manaslu(8163 m). I 2017 gjorde jeg et forsøk på å klatre Annapurna 1. Etter flere forsøk, snudde vi på 6500 meter. Det vart mye snø, og for risikabelt å fortsette til toppen. Vi var også i snøskred. Det var temmelig dramatisk, men heldigvis var det bare utstyr som gikk tapt.

  • Hvordan har du trent til ekspedisjonene?

Jeg har trent både mye styrke og utholdenhet. Gått i fjellet med tung sekk, gjerne 20-25 kg. Har dratt 2 bildekk  på enkelte turer, for å få ekstra effekt. Har sprunget flere maraton, for å kjenne på det å gå litt i kjelleren. Jeg ser godt oksygenopptak som det viktigste for å klatre høye fjell. Spesielt de over 8000 meter.

Men muskelstyrke også viktig, og trener daglig på det lokale treningssenteret. Trener mange uker 15-20 timer totalt sett. Jeg elsker å trene og holde kroppen i form, og det gir meg mye glede.

  • Hvilken tur var tøffest?

Everest er nok den hardeste turen totalt sett av 7 Summit. Denali var også tøff, da vi fikk mye tøffere værforhold og jeg var heller ikke helt fornøyd med organiseringen av turen.

Å klatre Manaslu uten oksygen, var på mange måter mer krevende enn Everest. Slik jeg husker det, var jeg fysisk mer sliten etter den turen. På Everest brukte jeg oksygen fra ca 7400 meter.

  • Føler du at det er verdt det, alt slitet, tiden og pengene som et slikt prosjekt krever?

For meg har tiden og pengene jeg har brukt absolutt vært verdt det. Opplevelser og minner kan ikke måles i penger. Jeg har fått klatre noen av de fineste fjellene i verden, og har mange flotte opplevelser å se tilbake på.

Turene har også gitt meg venner for livet. Jeg ser heller ikke på dette som et slit. Som sagt er trening noe jeg ikke kan leve uten.

Det har vært viktig å realisere drømmene mine. Vi vet alle så lite om hva morgendagen bringer, og heldigvis for det. Men en dag kan det være for sent, da er det godt å ha gjort litt av det en har hatt lyst til.

  • Til slutt kommer vi ikke utenom spørsmålet om hva som blir det neste?

Jeg er glad i Nepal, både folkene og fjellene. Har fått mage venner som jeg gleder meg til å se igjen. Noe mer konkret kan jeg ikke være nå.

/0 Kommentarer/av

Banebrytende ekspedisjon i Afghanistan

Noshaq ligger ved starten av «Chicken’s Neck». Det er en landtunge østover, som skulle skille India og Kina i den britiske kolonitiden.

Akkurat nå pågår en ekspedisjon til Afghanistans høyeste fjell Noshaq, som er 7492 meter høyt. Fjellet ligger på grensen mellom Pakistan og Afghanistan, og er en del av fjellkjeden Hindu Kush. Hindu Kush-kjeden er den vestligste delen av Himalaya, og går gjennom nord-Pakistan og langt inn i Afghanistan. Tirich Mir på 7769m er det høyeste og mest kjente fjellet i Hindu Kush, og særlig de eldre leserne kjenner nok til den norske førstebestigningen ledet av Arne Næss i 1950.

Tilbake til dagens ekspedisjon: det er en gruppe unge afghanske kvinner som forsøker å nå toppen av landets høyeste fjell. Initiativtaker er en amerikansk Non Profit organisasjon kalt Ascend Athletics. De jobber for å skape kvinnelige rollemodeller som kan inspirere jenter til å bryte barrierer og utfordre dagens kjønnsroller i Afghanistan, hvor kvinner er sterkt undertrykt. Med som guide på ekspedisjonen er norske Vibeke Sefland.

Gjennom klatring bygger jentene selvtillit, de lærer å samarbeide og organisere. De lærer også å lese og skrive, og forplikter seg til å lære alt dette videre til andre jenter. Jentene, som er rundt 20 år, har trent i skjul i to år, i og rundt Kabul. Å gi afghanske jenter utfordringer, opplevelser og kunnskap er for mange kontroversielt. I prinsippet skal de ikke engang forlate huset uten oppsyn av en mann fra familien.

Fra en treningsturtur til Pansjirdalen i 2017.

 

Klatrehistorie
Noshaq ble besteget første gang i 1960 av en japansk ekspedisjon, og første afghaner var på toppen i 2009. Ingen kvinnelige afghanere har klatret fjellet.

Den store norske Hindu Kush-ekspedisjonen 1972
Den første norske bestigningen av Noshaq fant sted i 1972. Det var på den tiden en ekspedisjon innebar måneder på tur uten noe særlig kommunikasjon med omverdenen.

Odd Eliassen, Per Gran, Ove Skjerven, Erik Boehlke og amerikaneren David Isles dro på det som skulle bli en episk reise, hvor de kjørte 10 000km fra Oslo til Kabul i en VW Boble og en VW Transporter. De beskrev Afghanistan på den tiden som et eventyrland tatt ut av ‘’1001 natt’’. I Kabul chartret de en Twin Otter som fløy dem til Faizabad, hvor de leide lastebil. Herfra kjørte de til den lille landsbyen Qazi, hvor de underveis krysset mange elver og dyttet mer enn de kjørte. I Qazi engasjerte de 25 bærere som hjalp dem på den tre dager lange marsjen inn til basecamp på 4600 meter. De tilbragte 28 dager i fjellet og hadde temperaturer ned til -35 + sterk vind, i sterk kontrast til de 48 varmegradene og sandstormen som møtte dem ved ankomsten til det forjette land. Til slutt kom Per Gran og Erik Boehlke seg til topps. David Isles fikk lungebetennelse og måtte bæres ned fra fjellet i en form for bæremeis de fikk låne av en Italiensk ekspedisjon ledet av Reinhold Messner.

Per Gran og David Isles, Korpusht e-Yakh 1972.

Ekspedisjonens lege Ove Skjerven, som til daglig jobbet i Statens Institutt for Folkehelse, skrev i sine notater: ‘’ Vi spydde og avførte vanntynt vekselvis, og av og til samtidig når magekrampene var på det verste. Et lyspunkt var det for legen, som dermed fikk rikelig med materiale for hjemsendelse til bakterielogen på Folkehelsa. Denne forsendelsen var ikke så enkel, for ettersom hasjisj er en av landets viktigste eksportartikler tok det lang tid å overbevise postmesteren om at pakken ikke inneholdt hasj, men bæsj’’. Han noterte også 20 forskjellige diagnoser på turen, blant annet: appetittløshet, insomnia, diaré, haemorrhoider, frostskader, pneunomi, og angina.

Erik Boehlke skrev i en artikkel etter ekspedisjonen: ‘’Tross Davids sykdom på slutten var det en fin tur, med god stemning og mye moro. Til de som stiller seg tvilende til at det går an å ha det moro under klatring i 7000 meters høyde: Prøv sjæl’’.

Ove Skjerven på vesteggen av Asp-e-Safed, 1972.

 2005 – Norsk Noshaq Peak Ekspedisjon
Glenn Seljåsen, Steinar Haldorsen og David Baum gjorde i juni 2005 et forsøk på å nå toppen av Noshaq. Om ikke like episk som 1972 ekspedisjonen så fikk disse gutta nok å bryne seg på de òg. De skulle bestige fjellet fra Pakistan, som ikke tidligere var blitt gjort. De fløy fra 13 grader og regn i Oslo til 46 grader og null vind i Islamabad. Videre reise ble forsinket på grunn av klatretillatelsen, ettersom de skulle inn i et område hvor USA mente Osama Bin Laden befant seg, og pakistansk etterretning måtte sikkerhetsklarere dem.

Dette løste seg, og etter 18 timer med buss ankom de byen Chitral, hvor de kunne se Tirich Mir i horisonten. Neste dag bar det videre til sivilisasjonens siste utpost, Shagrom. Herfra startet vandringen sammen med de 54 bærerne. Etter seks dagers vandring og 42km tilbakelagt, hovedsakelig på bre, ankom de basecamp på 4960m. Ruten til toppen ville sammenfalle med førstebestigningsruten på grenseryggen mellom Pakistan og Afghanistan. Store mengder ustabil snø, og en rute som viste seg langt vanskeligere enn de håpet, gjorde valget enkelt. Etter fire netter på 6500m og flere forsøk på ruten videre opp grenseryggen snudde de.

Noshaq 2005, Tirich Mir i bakgrunnen.

Faktaboks

Afghanistan er best kjent som en uregjerlig samling av stammer – «imperienes kirkegård» – som har gjort alle inntrengere til skamme siden Aleksander den Store. Men landet er også noe mer: Perioden rundt 1970 ble regnet som Afghanistans gylne tiår. Landet ble styrt av en liberal konge, det var relativ stabilitet og det pågikk modernisering og demokratisk reform. Politiske partier vokste frem – inkludert på ytre høyre og ytre venstre. Afghanistan fikk massiv utviklingshjelp, og veier, demninger og flyplasser ble bygd.  

I hovedstaden Kabul hersket det optimisme. Det var kvinnelige studenter på universitetet, og mange gikk i miniskjørt. Kabul lå på «The Hippie Trail» til India og Nepal, og det kom turister fra mange land som var tiltrukket av byens vakre hageanlegg og de snøkledde Hindu Kush-fjellene. Fjellklatrere og eventyrere dukket opp. Det var også populært å dra til Kabul fra India og Pakistan for å gifte seg, og det ble arrangert svære bryllupsfester. Hoteller og restauranter blomstret. Kabul ble kjent som «Sentral-Asias Paris». Og ennå ligger «Chicken Street» der med sine spraglete butikker, som et minne om hippie-tiden. 

Kongen ble avsatt i 1973, og den nye presidenten prøvde å videreføre sosiale og økonomiske reformer. Men presidenten ble drept i et kommunistisk kupp i 1978; det innledet landets nedadgående spiral og utløste fire tiår med konflikt. I 1979 ble Afghanistan invadert av Sovjet-Unionen. Under okkupasjonen, som varte i 10 år, ble det gjort mye for å fremme kvinners stilling. Men utenom Kabul var landet preget av strid mellom de sovjetiske styrkene og mujaheddin-geriljaen, som fikk militær trening og våpen fra Pakistan og USA, og penger fra Saudi Arabia. Store deler av landets utdannede elite flyktet til Vesten.      

Sovjet trakk seg ut av Afghanistan i 1989, og fra 1992 ble landet preget av konflikter mellom regionale krigsherrer. Etter hvert fikk Taliban – opprinnelig en islamsk studentgruppe – overtaket, og de inntok regjeringskontorene i 1996. Kabul var da blitt en ruin. Taliban hadde en radikal ideologi og styrte landet med hård hånd. Steining, amputasjon og pisking ble innført som straff. Kvinner ble nektet å arbeide utenfor hjemmet, og jenters utdanning ble sterkt begrenset. Kvinner ble også nektet sykehusbehandling, for å hindre kontakt med mannlige leger.

Taliban lot Osama bin Laden operere fra afghansk territorium, og al-Qaidas terrorangrep 9/11/2001 mot USA ble dirigert derfra. Etter 9/11 ble Taliban-regimet styrtet av en amerikansk-britisk invasjonsstyrke, og FN opprettet ISAF (International Security Assistance Force) – en fredsbevarende operasjon ledet av NATO – som varte fra 2001 til 2014.

Fra 2001 hersket det igjen optimisme i Afghanistan, og det ble gjort en enorm innsats for å gjenoppbygge landet. Ahmed Karzai ledet en overgangsregjering 2002-2004, og en ny forfatning kom på plass i 2004. Karzai ble valgt til president i landsomfattende valg i 2005 og 2009, og det ble arrangert parallelle valg til parlamentet. Rettsvesen, departementer og distriktsadministrasjon kom gradvis på fote. Karzai hadde tett kontakt med de pasjtunske stammelederne i sør og øst – for å motarbeide Taliban – men han var en komplisert partner for FN og giverlandene å samarbeide med. I 2014 ble den tidligere Verdensbank-økonomen Ashraf Ghani valgt til president. Det skal være nytt valg på president og parlament i år. 

Fra 2015 har den afghanske hæren og politiet hele ansvaret for landets sikkerhet, med utenlandsk støtte til trening og utstyr. Taliban er blitt gradvis sterkere igjen i store deler av landet, og IS har utført spektakulære terror-aksjoner i Kabul. Etter mange års kraftig vekst, fikk økonomien en nedtur da ISAF-styrkene dro. 

Folk tror ikke at Taliban skal overta makten eller at den staten som er bygd opp, skal gå i oppløsning. Heller ikke Taliban-sympatisører venter noe slikt. Utbyggingen av skoler, helsevesen og infrastruktur bidrar til at folk er lite fristet av en retur til det Talibanstyret man hadde på 1990-tallet. Det har vokst frem en ny middelklasse i byene. Mange har studert i utlandet og ønsker å bidra til samfunnsutviklingen. Imidlertid er tradisjonelle holdninger til kvinner blant folk flest, vanskelige å endre. Det er i denne kontekst man må se den spektakulære satsningen til Ascend Athletics.

Skrevet av Tryggve Gjesdal.

Noshaq 2018
Årets ekspedisjon er som nevnt i gang. Vibeke informerte om at jeg ikke kunne publisere denne artikkelen før de var kommet inn på fjellet. Dette på bakgrunn av sikkerheten til ekspedisjonsdeltagerne, da de er utenfor Talibans rekkevidde. Det blir spennende å høre om ekspedisjonen når de er tilbake!

Det lages film om ekspedisjonen, sjekk ut traileren!

Kodeordet er: ascend

Avslutning
Til tross for at denne ekspedisjonen er litt på siden av det jeg har definert som scope for Piz Palü, synes jeg idéen og formålet med turen gjør den verdt å skrive om. Å bedrive med aktivitet i bratt lende er for de fleste en form for rekreasjon. Og selv om det å klatre på Seven Summits og 8000 metere er utviklende og positivt på mange plan, er det en egosentrisk handling. Årets Noshaq ekspedisjon er derimot et forsøk på å bedre hverdagen for kvinner som lever i sterk undertrykkelse. Jeg synes det er flott og kreativt å kunne bruke fjellklatring som et middel for å nå et høyere mål, og håper ekspedisjonen vil bidra til økt status og selvfølelse hos langt flere kvinner enn bare de som deltar.

Jentene på en tur til Bamyan provinsen i 2017.

 

/0 Kommentarer/av

La Concha

På den spanske solkysten, i nærheten av Puerto Banús og Marbella, står det et prominent fjell. Med sine 1215 meter har man fra toppen formidabel utsikt over kyststripen helt ned til Gibraltar. På klare dager kan man også se over til Atlasfjellene i Afrika. Etter å ha feriert i området flere ganger var jeg nå bestemt på å ta turen. Navnet La Concha høres tøft ut synes jeg, og jeg regnet med at det betød ravnekloen eller lignende, men neida, den norske oversettelsen er ‘’skjellet.’’ Ikke så macho med andre ord! Det ligner visstnok et liggende skjell. Onde tunger på Ocean Club mener det ligner en brystvorte, og en lokal jeg snakket med hevdet hardnakket fjellet ligner et ansikt med hatt på. Jeg kunne ikke se hverken det ene eller andre, men lot det stå til.

Planen var egentlig å ta med én eller begge kidsa (4 og 6 år), men jeg bestemte meg for å ta en prøvetur på egen hånd. Det var flaks, for denne turen er ikke egnet for så små barn! Kanskje eldstemann om et par år.

Det er to hovedruter til toppen, én fra Istán og én fra El Refugio de Juanar. Jeg valgte sistnevnte, som er den enkleste.

Her starter vandringen.

På grunn av varmen er det lurt å starte tidlig. Jeg kjørte fra San Pedro (nabobyen til Puerto Banús) kl. 07:00, og brukte en halvtime til El Refugio de Juanar. Her er det flere parkeringsmuligheter, men siden jeg var litt off-season og tidlig ute, kjørte jeg videre et par hundre meter helt opp til porten hvor stien starter. Her er det plass til rundt 10 biler, men det var ingen der da jeg kom.

Jeg hadde ikke mobildekning på turen før jeg nærmet meg toppen, og skiltingen er ikke overgenerøs og da jeg i tillegg gikk alene savnet jeg GPS (eller kart) ved et par anledninger.

Turen starter ved en stor grønn metallport, hvor man følger en grusvei først oppover og så bortover i henhold til skiltet GR243.1 Istán. Etter å ha passert en falleferdig steinhytte kommer man til skiltet PR-A 168 La Concha 2h. 10 min., som viser riktig vei ned til høyre. Denne stien følger man gjennom olivenlunden og inn i skogen. Ved neste kryss er det igjen skiltet PR-A 168 La Concha 2 h. Herfra blir stien gradvis brattere og smalere. Etter å ha gått en del høydemeter kommer man til et nytt skilt, og det flater ut. Nå kan man for første gang se havet og Marbella by langt der nede. Herfra er det varder som merker stien.

Her er Salto del Lobo.

Man følger ryggen bortover og passerer nedsiden av en topp før man kommer til Salto del Lobo, som betyr ulvehoppet. Her går stien litt nedover før man traverserer en flanke for å unngå å gå over en topp. Stien er litt smalere og man må bruke hender noen ganger. Etter dette partiet kommer man på den andre siden av ryggen, som er mye slakere og trygg å gå på. Så kommer innspurten, som er stedvis litt eksponert og som tar litt lengre tid enn det ser ut til. På de mest utsatte partiene er det montert kjetting til å holde i. Noen steder er ikke veien så tydelig (siden den går på stein), men man skjønner i hvilken retning man skal gå. Jeg holdt et høyt tempo mens jeg gikk, men stoppet flere ganger i forbindelse med fotografering og veivalg. Det er en benk på tuppen hvor jeg spiste matpakken og nøt utsikten.

På vei tilbake møtte jeg 4 par/grupper. Jeg gikk feil ett sted og tapte 10 min, og brukte til sammen én time og 45 minutter tilbake til bilen (er del oppover på tilbakeveien også).

Her ser man tilbake på Salto del Lobo.

Da jeg kjørte hjemmefra klokken syv om morgenen var det 18 grader, og da jeg kom til hotellet Refugio de Juanar på ca. 800m var det 12 grader. På vei tilbake begynte solen å steke, så solkrem og vann er viktig. Jeg hadde med meg 4,5 l, men drakk vel snaut to liter.

Dersom du synes Besseggen er skummelt er ikke dette noe for deg, men for alle andre er det en veldig fin tur. Det er en populær tur i området, og i helgene er det mange spanjoler. Turen er anbefalt fra 12 år (i følge med voksen), og den skandinaviske pensjonistforeningen arrangere guidet tur dit. Våren og høsten er nok den mest behagelige tiden å gjøre det på, og dersom det er mange mennesker på stien blir det heller ikke så vanskelig å finne veien.

Fra dør til dør i San Pedro brukte jeg totalt fem og en halv time.

Her er link til GPS koordinater for de som vil laste ned det: https://www.wikiloc.com/hiking-trails/refugio-de-juanar-a-la-concha-y-cruz-de-juanar-1717161

Ikke så langt igjen nå, må gå litt nedover for å komme til tuppen/toppen.

På toppen!

Utsikt

Mer utsikt. Kan skimte Rock of Gibraltar i det fjerne.

/0 Kommentarer/av

Elbrus på ski

Jeg møtte Jarle Mundal på Aconcagua i 2015 og han har som mål å bestige alle 7 Summits. Med Kili, Acon og Denali allerede i boks var det nå duket for Elbrus. Jeg har tatt en prat med Jarle for å høre detaljer fra turen i mai.

• Var dette en selvorganisert tur eller en ‘’pakkereise’’?

I fjor var me ein liten gjeng som reiste til Mt. Denali i Alaska. Der planla me heile turen sjølve og reiste inn på breen utanom organisert tur.
Det gjekk i grunn ganske greit, og derfor byrja eg og eit par andre å planlegge tur til Elbrus, sjølvorganisert. Me var på det meste åtte personar og ei fin gruppe.
Men som det ofte gjer, so forsvinn det ein etter ein frå gruppa, og me var berre to igjen. Me bestemte oss då for å hoppe på ein pakketur.

• Du valgte å ta denne turen på ski, hvorfor det?

Litt utstyr må man ha med!

I og med at eg fekk sponsa ski til Denali turen var det eit must for meg og gå også Elbrus på ski. Det var kunn eit byrå som tilbydde skitur, so den saken blei enkel.
På ein måte er eg veldig glad for at det blei pakketur. Å bevege seg i Russland utan tolk er ikkje enkelt. Eit fåtall ute på bygda som snakker engelsk.
Visum, innbydelse og alt rundt det vart og mykje lettare gjennom ein organisert tur.
Me hadde og ein framifrå guide/reiseledar som kunne ikkje berre alt om fjellet, men han var og ein levande historiebok. Som sagt fekk eg sponsa ei test ski før Denali turen. Ei heilprodusert expedisjonski laga i ei løe i Oppdal. Det var jo ein av grunnane til at eg valgte
å gå på ski og denne gongen, forøvrig er eg svært glad i å gå på randonee, og såg dette som ein fin anledning til å utvide sesongen litt. Og etter å ha vore der på
ski, kan eg ikkje tenke meg nokon annan måte å bestige Elbrus på. Elbrus er jo eit meget aktraktivt skiområde, og sjølve Elbrus er ikkje noko spess vanskeleg verken
opp eller ned på ski, og det går jo mykje fortare ned igjen, og mykje meir moro.

• Kan du fortelle litt om akklimatiseringen?

Akklimatiseringa på Elbrus var veldig bra. Det er jo ein drømmetur for dei som er bedageleg anlagt. Første dagane bydde me på hotell på rundt 2000moh. Derifrå hadde
me turar opp først til 3000, deretter 3700 og til 4200 før me flytta opp på fjellet. På fjellet bur man i containere på ca 3800moh. Derifrå fortsetter me aklimatiseringa eit par dager opp til 5000moh før me tar ein kviledag før toppstøtet. På sjølve toppstøtet blir me frakta med beltebil opp til 4500moh. Me har tidligare gått opp der to gongar, og har ingen dårleg samvit for det. Me sparer eit par timer på det.

• Hvordan var toppstøtet?

Sjølve toppstøtet byrja med vekking klokken 01:30. Får servert ein god havregraut (dei er gode på det), og kjem oss på beltebilen med avreise klokken 03:00. Klokken 03:30 startar me å gå, temperaturen ligg på ca 23 effektive minusgrader. Det er kaldt, men sola byrjar snart og varme og på 5000 er eg klam på ryggen av svette. Det blir lettelse i antrekk og me fortsetter. Bortetter traversen forsvinn sola og det bles kald vind frå toppen. Det er svært sidebratt og eg tør ikkje ta av meg sekken for å kle på meg meir. Erfaring frå Denali der all drikka og sjokoladen forsvant nedover breen. Vel inne på Sadelen kan eg kle på meg og livet blir litt bedre. Me går på ski til ca. 5300. Der set me dei igjen, føret videre opp er ikkje noko å skryte av, og skia blir bytta ut med stegjern. Temperaturen ligg på minus12-15 grader. Det går rolegt oppover og snart ser me toppen. Det er ca. 5-6 andre grupper der og. Eg vil kalle det tiløp til kaos på toppen, men guiden vår berre ler og seier at då må me komme tilbake når sesongen startar om eit par-tre veker.
Me var seks stykker i gruppa, alle kom seg opp, nokon i bedre forfatning en andre. No er det berre å glede seg til nedkøyringa på ski. Frå 5300 til 3800. Ikkje kvar dag med sopassa lang nedkøyring. Men det er tungt å køyre. Lite oksygen gjer at ein klarer berre 4-6 svingar i slengen før ein må stoppe å få igjen pusten. Me er nede igjen i ett tiden. Godt fornøgde blir toppen feira med lokalt øl.

• Hvilke tips har du til andre som ønsker å gjennomføre en slik tur?

Om eg skal komme med eit tips om denne turen er svaret enkelt. Ski. Kan du stå på telemark, brett eller randone, ja då gjer ein det.

• Hadde dere andre opplevelser i Russland enn Elbrus?

Me hadde tre dagar tilgjengeleg til toppstøtet, me var heldige og kom oss opp på første forsøk. Det vil jo sei at me fekk eit par dagar i lavlandet før me vendte nasen heimover. Eine dagen då gjekk me på ein lettare fjelltur i nærområdet. Det er mykje flotte fjell der, eg skulle gjerne vore lenger for å utforske fleire fjell. Etter eit par dagar i lavlandet sette me kursen mot Moskva og byliv. Der fekk me sjå den rike utgava av Russland. Ein by med ca14 millionar innbyggarar, absolutt verdt eit besøk.

• Hva koster en slik tur?

Turen til Elbrus kosta knappe 20000,- i tilleg eit par-tre tusen for to netter i Moskva. Skulle me organisere turen sjølve hadde me kanskje spart 5-7000,- Men med det oplegget og dei guidane me hadde tykkjer eg det var vel verdt dei ekstra lappane.

• Hvilket fjell blir ditt neste?

No er det tre fjell igjen av dei sju, eller fire om man tek begge i Oseania. Australia er den neste som ligg på programmet. Everest og Antarktis er so himla dyre at ein må spare nokre år før dei blir gjennomførbare. Men alle muligheitar ligg åpne. Dukkar det opp eit godt tilbud enten her eller der, ja då fer eg.

Sjekk ut Jarles instagram: @jarlemundal

Jarle på toppen!

Skiglede med fjella i Georgia i himmelsynet.

/0 Kommentarer/av

Oppsummering Everest 2018

Det har vært en bra sesong på Everest i år. Det startet med litt kaldere temperaturer enn normalt, men det endret seg til varmere enn normalt når toppstøtene begynte. Icefall Doctors, Sherpaene som fikser ruten fra basecamp til camp 2, var tidlig ute med å legge opp faste tau. Dette gjorde at de forskjellige teamene fikk fraktet utstyr opp på fjellet, og klatrere fikk akklimatisert seg, med naturlig spredning i feltet. Da folk var ferdige med sine akklimatiseringsrunder og camp 4 var etablert kom det en uke med mye vind. Deretter startet toppstøtene i normal periode i midten av mai. Årets værvindu ble rekordlangt med 11 mulige dager å nå toppen på. En tommelfinger regel er vindstyrken må være under 30MPH/13MPS/26Knop. Her er en oversikt over vindhastigheten på toppen av fjellet i mai.

 

Dødsfall

I år har det vært fem dødsfall på Everest mot syv i fjor:

Damai Sarki Sherpa døde da han falt ned i en bresprekk i camp 2 imens han hjalp en annen klatrer inn i et redningshelikopter (en snøbro gav etter).

Pasang Norbu Sherpa, 41, døde under toppstøtet på 8550m. Det antas at han fikk slag.

Nobukazu Kuriki, 36, døde av høydesyke på vei ned fra camp 3. Dette var hans åttende forsøk på å klatre Everest uten oksygen.

Lam Babu Sherpa forsvant, mens han støttet et Ukrainsk klatrelag til toppen. Ukrainerne som skulle grave ned en harddisk med 50 000 bitcoins på toppen av fjellet, forlot visstnok Sherpaen da han ble snøblind på vei mot toppen. Siden har ingen sett ham.

Gjeorgi Petkov, 63, fra Makedonia fikk hjerteinfarkt og døde på vei fra camp 3 til camp 4.

Nordmennene
Med kun 4 nordmenn på fjellet i år er det en betraktelig nedgang fra i fjor, da det var rekordmange 14 personer.

Monica ‘’Moa’’ Hundseid slet med sykdom, men kom seg til topps først av de norske 14. mai. Hun var ikke så heldig med været og hadde storm på toppen.

Ole Hovstad, som den hittil yngste nordmannen, nådde toppen 16. mai.

Kjetil Moen nådde også toppen 16. mai. 

Erlend Ness
Operatøren Mountain Professionals og teamet til Erlend ble frastjålet 9 flasker oksygen i camp 4. Dette gjorde at de ikke fikk en natt i camp 4 som planlagt, og etter en lang etappe fra camp 3 hadde det vært uforsvarlig å gå direkte til toppen. Erlend tok derfor den tøffe, men riktige, beslutningen om å ikke gå for toppen og med det sette både seg selv og andre i fare.

Ole Hovstad på toppen av Mount Everest!

 

 

 

Kjetil Moen på toppen av Mount Everest!

Tall
Det vil ta måneder før de offisielle tallene er tilgjengelige, men det ser ut til å bli et rekordår på Everest med over 700 bestigninger totalt, ca. 475 fra Nepal og 240 fra Tibet. Det var ikke utstedt like mange klatretillatelser i år som i fjor, men forholdene har vært bedre så en større prosentandel av de som har forsøkt har klart det. Rekorden fra 2013 er 667.

Geneva Spur ca. 7850m, nesten oppe ved camp 4.

South Col, camp 4 på 7900m.

Teknisk parti rett under sørtoppen.

Bilde tatt fra sørtoppen på 8750m mot toppen.

Bilde er tatt ved soloppgang på toppen av Lhotse 8516m. Toppen av Mount Everest ser man til høyre i bilde.

 

 

/0 Kommentarer/av

Nordmenn nådde toppen

Det har vært fullt kjør denne uken med mange toppforsøk. Det har også vært dramatisk på nordsiden med utstyrssvikt på oksygenflasker.

Her er siste nytt om de norske klatrerne:

Kjetil Moen
Kjetil og teamet nådde toppen mellom 11:30 og 12:30 på formiddagen 16. mai. De forlot camp 4 kl 22:30 kvelden før og var tilbake igjen i camp 4 kl. 20:30. Det ble en veldig lang dag og siden de ankom camp 4 senere enn planlagt fikk de ikke hvilt så mye før toppstøtet. 17. mai skulle de komme seg ned til camp 2, og 18. mai ned til basecamp.

Ole Hovstad
Ole og teamet nådde også toppen 16. mai. 23 åringen fra Singsås i Trøndelag er nå den yngste i norge som har klatret Mount Everest.

Erlend Ness
Erlend og teamet forlot basecamp og gikk direkte til camp 2 på 17. mai, 18. skulle de ha hviledag før de går til camp 3. Hvis været er bra vil de antageligvis gå for toppen 21. mai.

Moa Hundseid
Moa som nådde toppen 14. mai rapporterer at de hadde storm på toppen av fjellet. Til Dagbladet oppsummerer hun turen slik: ‘’ Det har vært litt berg-og-dal-bane. Jeg elsker å være på tur, og føler meg alltid sterk. Men denne gangen spilte ikke kroppen helt på lag, sier hun.

Moa på toppen i dårlig vær. Foto Moa Hundseid

Jeg ble sjuk, fikk lungebetennelse og feber da jeg lå og akklimatiserte meg. Etter ei tid følte jeg meg fin igjen, og gikk opp til camp 2. Da ble jeg sjuk igjen. 39 i feber, vondt i hodet, diare, oppkast, slim i lungene. Jeg måtte ned til base camp igjen. Det var bare å komme seg ned selv om jeg nesten ikke kunne stå på beina. Nede i camp 1 måtte hun blant annet ligge med oksygen ei natt.

Men så ble det bedre, etter halvannen uke i ro, følte Moa seg i stand til å starte oppstigningen, via sørsiden, og kom seg opp igjen til camp 2, så to netter i camp 3, og 14. mai helt opp.

Der oppe fikk vi for sikkerhets skyld storm, og det var da jeg fikk litt frostskader. Vi kunne ikke være lenge der oppe. Det var ikke mulig. (…) Det var tøft. Veldig tøft.’’

Moa er nå i Kathmandu etter å ha fløyet helikopter fra basecamp.

Dramatikk på nordsiden
15. mai under toppstøtet til Alpenglow Expedition fikk de alvorlige problemer. De var 25 personer (Sherpaer, guider og klienter) på ca. 8600m da 10 av regulatorene på oksygenflaskene eksploderte i løpet av 5 minutter. De måtte selvsagt avbryte toppstøtet og Sherpaene som fortsatt hadde fungerende oksygensystem ga fra seg disse og de andre byttet på å puste i maskene. Det hadde vistnok hørt ut som poppende champagneflasker.

På vei ned skjedde det samme med ytterligere 4 flasker til. Furtenbach Adventures og Transcend opplevde også dette problemet med noen flasker/regulatorer. Heldigvis gikk det bra med alle involverte.

Ben Fogle en engelsk TV-personlighet som klatret fra sørsiden opplevde det samme. Da han var på 8100m poppet ventilen på oksygenflasken, Sherpaen hans ofret sitt oksygenutstyr og snudde. Så skjedde det samme med hans kameramann på 8500m og hans Sherpa ga fra seg sitt utstyr og snudde. Deretter skjedde det igjen med Bens utstyr da de var på 8800m og guiden hans Kenton Cool ga fra seg sitt utstyr og snudde. Til slutt kom Ben seg til toppen sammen med kameramannen og trygt ned igjen.

Alle hendelsene har skjedd med samme merke, engelske Summit Oxygen. Her er det trolig produksjonsfeil på en batch av utstyret. Summit Oxygen er det nyeste og ansett som det beste utstyret. Mulig det blir rettet noen erstatningskrav mot selskapet.

Moa i camp 4. Foto Moa Hundseid

Bilde fra Kjetil og teamets toppstøt, mange folk 16. mai.

 

Bens toppstøt

Ben på toppryggen

Nordsiden: Alpenglow Expeditions på ca. 8200m. På vei ned etter å ha snudd grunnet utstyrssvikt.

/0 Kommentarer/av

Moa til topps!

Søndag ettermiddag kl. 15:30 nådde fem Sherpaer toppen av Mount Everest mens de la de faste tauene. Dermed ble toppen tilgjengelig for allmenheten, og det var flere som hadde posisjonert seg i de høyere campene for å utnytte værvinduet og være blant de første til å støte. Historisk sett har 80% nådd toppen i perioden 15. til 27. mai. Nå som veien til toppen er åpen har nok alle lagt en plan for toppstøtert basert på værmelding, og kanskje også hva andre team planlegger.

Moa Hundseid
Lørdag 12. mai meldte Ascent Himalayas (Moas operatør) at hun var i camp 3 sammen med to Sherpaer. Søndag klatret de opp til camp 4 på 7900m. I high camp gjelder det å få i seg så mye væske og mat man greier å presse ned, og hvile frem til toppstøtet starter rundt midnatt. Mandag morgen 14. mai kl. 08:50 lokal tid sto Moa på verdens tak sammen med sine to Sherpaer. Moa på 25 år er foreløpig den yngste nordmannen som har klatret Mount Everest.

Erlend Ness
Er fortsatt i basecamp, men melder om at de snart skal gå for toppen.

Ole Hovstad
Dette er en kar som har gått litt under radaren, men han er også med i teamet til Ascent Himalayas. De meldte lørdag 12. mai at han var på vei til camp 2. Nå er han i camp 4 og vil gå for toppen i natt. Med kun 23 år på baken blir Ole Hovstad tidenes yngste nordmann dersom han lykkes.

Kjetil Moen
Teamet forlot basecamp 11. mai og gikk til camp 2. Dagen etter ble det hviledag pga sterk vind. 13. mai klatret de til camp 3. 14. mai måtte de snu etter tre timer på vei til camp 4 pga sterk vind og snøfokk. Etter enda en natt i den leiren de liker minst, klatret de i dag (15. mai) til camp 4. De brukte lenger tid enn planlagt og får kun hvilt noen timer før de går mot toppen.

Nå er det altså to nordmenn i high camp (camp 4) som skal gå for toppen i natt. De vil i så fall toppe ut morgenen/formiddagen 16. mai lokal tid. Været er nå veldig bra, og værmeldingen for i morgen er bra.

Nu kjör vi!!

Mellom camp 3 og 4.

Arkivfoto. Torkjell Hurtig i camp 4, 2017.

Arkivfoto. Tommy Steinsland på vei mot toppen i 2016.

/0 Kommentarer/av

Camp 3

De fleste er nå ferdig med sine akklimatiseringsrunder og venter på at de faste tauene skal bli lagt fra camp 4 og til toppen, samt et værvindu som gjør det mulig med et toppstøt. De fleste hviler i basecamp, men noen velger å komme seg enda lavere. Fysiologisk henter kroppen seg raskere inn i lavere høyde, unngår brakkesyke, får litt avveksling i matveien og litt mer komfort. Ulempene er at man utsetter seg for smitte, både gjennom trekking turister og i matveien, og man kan kanskje miste litt fokus.

Før man starter toppstøtet er det vanlig at man på siste akklimatiseringsrunde har en natt i camp 3 på ca. 7100m eller at man ‘’toucher’’ campen. Det er fordeler og ulemper med begge alternativene og operatørene velger litt forskjellig.

Nå har det vært noen dager med mye vind i høyden. Dette har vært kjent god tid i forveien og de fleste har rukket å nå camp 3. De faste tauene er lagt til camp 4 og flere av operatørenes Sherpaer har båret opp telt, oksygenflasker og annet utstyr så ting er klart til toppstøt.

Her er en statusoppdatering på de norske ekspedisjonsdeltagerne:

Moa Hundseid
Har vært i basecamp en uke etter at hun kom ned fra camp 2. Hennes team mate har skrevet at hun skulle starte siste akklimatiseringsrunde 9. mai, så Moa skal sikkert det samme. Dette blir altså deres tur opp til camp 3.

Erlend Ness
Klatret til camp 3 på 7300m (avhengig av hvor laget etablerer leir vil høyden variere) og gikk ned til camp 2 for å sove. Etter det har det vært restituering i basecamp og trening på bruk av oksygenutstyr. Teamet er klare, og venter bare på å sette i gang med toppstøtet.

Kjetil Moen
Kjetil og teamet forlot basecamp 30. april og gikk rett til camp 2 på 8 timer. Neste dag hadde de hviledag og 2. mai klatret de opp Lhotseveggen til camp 3 på 7080m, det tok fra 5,5 til 6,5 timer. Selv om de sov med oksygentilførsel var det ubehagelig med ujevne og hellende teltplasser, i tillegg var det så kaldt at alt av elektronikk tok kvelden. 3. mai klatret de ned til camp 2 og 4. mai ned til basecamp.

På grunn av værmeldingen med sterk vind fra 8. til 12. mai valgte tre i teamet å fly helikopter ned til Namche Bazaar på 3400m. De planlegger å returnere 9. eller 10 mai.

Øvre del av brefallet

Bilde fra 3. mai. Glorie/solring dannes når det er mange iskrystaller i luften, oftest mellom 5- og 10 tusen meters høyde. Pga fuktigheten er det ofte et varsel på dårlig vær i vente.

På vei opp Lhotseveggen.

Utsikt fra camp 3.

 

/0 Kommentarer/av

Camp 2

Akklimatiseringsprosessen fortsetter på Everest. Flere team har sovet i camp 2 og er nede igjen i basecamp. Her vil de hvile og la kroppen produsere flere røde blodlegemer. Til uken vil så mange klatre opp til camp 3 for en siste akklimatiseringsrunde.

Onsdag 25/4 kollapset en stor isblokk i Khumbu-brefallet. To Sherpaer ble skadet, en lettere og en mer alvorlig. Sistnevnte ble fløyet med helikopter til Katmandu. Ruten ble dermed stengt i noen timer før ‘’Icefall Doctors’ene’’ fikk reparert den med nye stiger og tau.

Her er status på de norske klatrerne:

Moa trener.

Moa Hundseid
Moa har hatt en tur opp i brefallet for deretter å returnere til basecamp samme dag. Etter et par hviledager har hun så klatret opp til camp 1 på ca 6000m og hatt en natt der. Dagen etter gikk de videre til camp 2 på ca 6400m. Der har de hatt en overnatting og har i dag, 29/4, hviledag.

Une Prestholt
Une skal klatre Lhotse 8516m og er i samme gruppe som Moa. Une måtte returnere til basecamp fra camp 1 på grunn av problemer med helsen, men er på bedringens vei.

 

 

 

Erlend koser seg i basecamp med øl og pottis til frokost.

Erlend Ness
Har gjennomført første akklimatiseringsrunde med to overnattinger i camp 1 og en tur opp til camp 2. Han er nå nede i basecamp igjen og hviler før det blir en ny akklimatiseringsrunde opp på fjellet i morgen, 30/4.

Kjetil Moen
Kjetil og hans team i Jagged Globe ligger fortsatt i tet og har gjennomført andre akklimatiseringsrunde. Denne bestod i å klatre fra basecamp til camp 1, overnatte her og så videre opp til camp 2. Etter en natt her gikk de ned til camp 1 for å hente utstyr og så opp igjen til camp 2. Neste dag gikk de opp til 6750m hvor Lhotseveggen starter og så ned til camp 2 igjen. Dagen etter, 27/4, gikk de ned til basecamp, hvor de skal hvile noen dager. Neste, og siste, akklimatiseringsrunde blir opp til camp 3 på litt over 7000m.

 

Området mellom bacecamp og camp 1 kalles Khumbu brefallet. Over camp 1 til camp 2 og videre inn til Lhotseveggen kalles Western Cwm. Cwm er walisisk for isdekket dal. Brefallet har høy stigning, mens det fra camp 1 til camp 2 er mye flatere. Dog er det en bratt vegg som må forseres og her får man virkelig opp pulsen.

Serac i brefallet

Camp1, med utsikt oppover Western Cwm.

Isveggen mellom camp 1 og 2

Camp 2 med Lhotseveggen i bakgrunnen.

/0 Kommentarer/av

Basecamp

Ting forløper seg i henhold til plan. Basecamp begynner å fylles opp. Flere team velger å bestige Imja Tse (Island Peak) 6189m eller Lobouche 6119m som en del av akklimatiseringen. Dette for å slippe en av turene gjennom Khumbu brefallet, som er det farligste punktet på Everest.

Puja

I basecamp holder vært lag en Puja seremoni, Sherpaene klatrer ikke før dette er gjennomført. Dette er et buddhistisk rituale hvor man ber fjellgudene om tillatelse for å klatre på fjellet, tilgivelse for å skade fjellet ved bruk av stegjern og is-øks, og beskyttelse mens man er på fjellet. Seremonien ledes av en Lama (munk) som chanter (mellomting mellom å lese og synge) gamle tekster, mens man brenner røkelse (einer). Det reises en flaggstang på en Stupa (buddhistisk helligdomme som ser ut som en slags varde) hvor det festes bønneflagg som strekkes ut i alle himmelretninger og det settes frem et bilde av Dalai Lama.  Man plasserer is-økser og stegjern ved varden som ofringer, og for få det velsignet. Det blir kastet ris i været og man smører hverandre inn med mel i ansiktet mens man danser og drikker øl og Chiang (ildvann). Seansen varer gjerne i fire timer.

Det er fortsatt ganske kaldt i basecamp med -10 grader på natten.

Her er status på de norske klatrerne.

Moa Hundseid: Moa har hatt en tøff start med forkjølelse, feber og lungebetennelse, men forhåpentligvis slipper hun nå dette senere i ekspedisjonen. Hun har med gruppen sin i Ascent Himalayas besteget Island Peak og ankom basecamp 20. april og har i dag trent på bruk av faste tau med jumar og kryssing av stiger.

Filmcrew

Erlend Ness: Erlend ankom basecamp med sitt team fra Mountain Proffesionals den 12. april. De har gjennomført Puja seremoni, trent på bruk av faste tau og hatt en prøvetur i brefallet. Med i gruppen til Erlend er det et film-crew som skal lage en tv-serie om bestigningen.

Kjetil Moen: Kjetil og hans team i Jagged Globe ankom basecamp 8. april. De har hatt Puja seremoni og allerede hatt en overnatting i camp 1 på ca. 6000 meter.

Alle sier forholdene i brefallet er rekordbra. Ruten har færre overhengende farer og snøforholdene er gode, i tillegg er det kun syv stiger som må forseres mellom basecamp og camp 1. I sum gjøre dette at det går raskere å komme gjennom denne labyrinten.

Nepalske myndigheter har utstedt 336 tillatelser for å klatre Everest, i tillegg kommer like mange Sherpaer (som ikke trenger å kjøpe tillatelse/lisens). Dette er litt færre enn i fjor, men med tanke på kødannelser har været minst like stor betydning. I snitt er det 11 dager i løpet av sesongen hvor det mulig å nå toppen, men i 2012 var det kun 4-5 noe som skapte lange køer ved flaskehalsene.

Nordsiden
På nordsiden begynnes basecamp også å fylles opp. Siden man her kan kjøre helt frem har man ikke de samme utfordringene med å frakte bagasje. Operatørene her har benyttet lastebil til å kjøre opp alt fra badestamp, til toroms telt med ordentlig seng og skrivepult.

Stigetrening i basecamp

Basecamp trening

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stige i Khumbu brefallet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Khumbu brefallet

/0 Kommentarer/av