Arkiv for måned: mars, 2018

I sommer var jeg på min første tur til Alpene. Målet med turen var å bestige Matterhorn, og med akklimatisering i Chamonix var planen også å prøve seg på Mont Blanc. Forholdene i dødsrenna viste seg å være altfor farlige så toppen av Mont Blanc får bli en annen gang. Jeg hadde leid en svensk guide og etter 6 spennende og varierte dager i Chamonix reiste vi til Zermatt.

Turen
Chamonix 2. august 2017
Jeg spiste frokost på hotellet, sjekket ut og møtte Magnus kl 09:00. Vi kjørte i bilen hans over passet og inn i Sveits, ned Rhône- dalen og til Tasch, det tok 2 – 2,5 timer. Her parkerte vi bilen og tok toget til Zermatt (bilfri by) ca et kvarter. I Zermatt fant vi først hotellet jeg skulle sove på dagen etter, og droppet av mesteparten av bagasjen, så gikk vi gjennom byen til gondolheisen ved Matterhorn. Vi tok heisen opp til Schwartze hvor vi spiste lunsj. Ostesmørbrød er ikke det samme i Sveits som i resten av verden. Jeg fikk en dyp tallerken med 2 brødskiver svømmende i et hav av smeltet ost med løk og stekt egg. Det var ganske kvalmende og dyrt (30CHF inkl Cola). Deretter gikk vi opp til Hörnli-hytten, 1000 høydemeter lenger opp. Hytten er nyoppusset og fresh. Mange turister går også opp hit. På veien møtte vi noen klatrere som hadde vært på toppen denne dagen og vi spurte om forholdene. Måtte de bruke is-øks, hvor tok de på stegjernene, hvor mye blåste det osv.

På Hörnli-hytten sjekket vi inn og la ting på rommet. Jeg delte rom med to amerikanere, guidene bor på egne rom. Deretter klatret vi en halvtime oppover for å bli kjent med ruten vi skulle klatre i mørket morgenen etter, samt roe nervene litt. Det er mye spenning i kroppen før en Matterhorn bestigning! Man starter kl. 04:25 og de sveitsiske guidene og deres gjester går først, så andre guider med gjester og til slutt de som klatrer uten guide. Halvveis opp til toppen ligger Solvay Hut, en nødbu. Her snur de sveitsiske guiden dersom man har brukt mer enn to timer. Min guide Magnus var ikke like streng, men forklarte at hvis man bruker to timer til Solvay tar turen 8 timer totalt. Bruker man to timer og 15/20 minutter tar det ti timer totalt.
Vi spiste middag kl 19:00. Bra mat og store porsjoner. Jeg snakket litt med roommates’ene mine; han ene hadde vært her i fjor, men måtte snu halvveis pga dårlig vær. Han andre hadde kommet ned fra toppen i dag, men fordi de hadde brukt så langt tid, rakk de ikke siste heis ned til sentrum. De het George og Jeff og var fra henholdsvis Florida og New York/Manhatten.
Jeg hadde veldig mye nerver og fikk ikke sove et sekund. Det hjalp heller ikke at han amerikaneren som hadde vært på toppen snorket som et uvær. Jeg hadde på vekking kl 03:30, men sto opp litt før. Pakket sakene, gikk på do og tok på bukse, sele, sko osv. alt utenom jakke og hjelm. Sekken var klar og kl. 04:00 satt vi klare i spisesalen da de skrudde på lyset og serverte frokost. Jeg spiste en youghurt og en brødskive. Var ikke særlig sulten, men fikk i meg mye væske. Det var en sveitsisk guide som styrte showet så når han reiste seg gjorde alle andre det også, og stilte seg i kø i gangen. De sveitsiske guidene først, men vi var ikke langt bak. Jeg merket at Magnus var ekstra skjerpet. Vi gikk rolig fra hytten de ca

200 meterne bort til innsteget, men pulsen min var likevel høy. Klatringen starter loddrett med noen hjerntrinn og hamptau til hjelp. Her ble det kø og det var en asiat med sveitsisk guide som slet voldsomt, til stor frustrasjon fra oss som ventet. Omsider var det vår tur og starten gikk fint. Det var mørkt så man så ikke hvor eksponert det var samtidig som vi jo hadde klatret dette partiet i går. Vi holdt et høyt tempo og tok igjen flere taulag. Så ble vi liggende bak hun asiaten som slet på innsteget igjen, og det gikk sakte. Vi ble gående bak en god stund da det var vanskelig å klatre forbi i dette partiet. Etter at Magnus hadde spurt den sveitsiske guiden flere ganger, ble vi sluppet forbi. Bånn gass igjen, jeg følte turtelleren sto og stanget mot turtallssperren. Makspuls og melkesyre i bena. Bortsett fra de luftigste partiene hvor vi måtte være ekstra forsiktige, der tok vi det piano.

Det lysnet rett før vi kom til Solvay hytten. Vi hadde brukt 1 time og 55 minutter opp hit, og her var mulig å ta en pause – så vi spiste og drakk litt. Jeg satte også GoPro’en (videokamera) på hjelmen. Etter et par minutter var vi i gang igjen. Like før vi kom til skulderen traff vi snø og da vi kom opp på skulderen tok vi på oss stegjern. Det var noen bratte partier og noen sva partier uten særlig gode tak og der var det festet hamp-tau til hjelp. De to øverste tauene var nediset og ekstremt glatte, men ved siden av det første hang det en kjettingstige. Det ble keitete klatring med kombinert stige og tau.

Snøen gjorde de tynne skinnhanskene våte og jo høyere vi klatret jo kaldere ble det. Men selv om jeg hadde tykkere hansker i sekken var det ikke aktuelt og bytte. Jeg trengte følsomheten og gripeevnen til skinnhanskene.

 

 

Vi møtte noen raske lag på vei ned, blant annet Jeff, og skjønte at vi nærmet oss. Da vi kom til toppryggen sjekket jeg videokameraet og så at batteriet var tomt, dermed tok vi en liten pause der. Spiste litt og drakk litt og skiftet batteri samt minnekort i kameraet. Toppryggen var smal og det blåste mye. Når et vindkast kom måtte vi sette oss på huk. Det var en del skyer, men vi fikk noen glimt ned til Cervinia. Vi var på selve toppen i maks to minutter, så bar det ned igjen. Matterhorn er virkelig et slikt fjell hvor toppen kun er halvveis. Vi skulle akkurat samme vei tilbake. De isete tauene var kjipe å bruke på vei ned også, men så hadde vi noen effektive rappeller. Vi møtte en del lag på vei opp og det var litt utfordrende å passere hverandre, men Magnus kjørte på så det gikk ganske radig. Da vi kom tilbake til Solvay hytten igjen, halvveis på vei ned, begynte jeg å bli ganske sliten. Her tok vi av oss stegjernene og drakk litt. Jeg følte vi snart var nede, men det skulle ta en evighet. Vi kom bak et klatrelag fra øst-europa som gikk uten guide. De var veldig trege, og det ble en del venting på rappeller, men etter hvert fikk vi gå forbi. Ettersom vi kom lavere steg temperaturen igjen og jeg ble varm og følte meg dehydrert. Magnus pushet på, men til slutt måtte jeg be om en ekstra pause slik at jeg kunne ta av en jakke og drikke.

Det var veldig deilig å klatre ned innsteget og sette bena på trygg grunn igjen. Vi ruslet tilbake til Hörnli hytten og satte oss på terrassen med en cola. Vi hadde brukt 4 timer fra Hörnli hytten til toppen og 5 timer ned igjen.
Etter en snau halvtime begynte vi å gå de 1000 høydemeterne ned til heisen. Selv om dette terrenget er mye lettere var det slitsomt, og vondt for såre knær. Da vi kom ned til Zermatt var det 30 varmegrader og sykt varmt i bukse, fjellstøvler og langermet ulltrøye. Jeg tok avskjed med Magnus og gikk til hotellet.

Jeg hadde en ekstra dag i Zermatt før hjemreise, og jeg hadde mye jeg ville oppleve denne dagen. Jeg tok Gornegrat banen opp til det tidligere Observatoriet (kjent fra påskekrimmen The Night Manager), spiste lunsj på Chez Vrony (fantastisk) og besøkte klatremuseet. Zermatt er svindyrt så det er lurt å bruke tiden effektivt, selv om det er et fabelaktig sted.

Ruter
Hörnligrat er normalruten og den mest vanlige når man går med guide. For de som klaterer uten guide er det mest vanlig å klatre Liongrat fra den Italienske siden. Den er ansett som litt vanskeligere, men det er færre folk og ikke like mange høydemeter siden Carrel hytten man starter fra ligger på 3835m mot 3260m for Hörnli hytten.

Praktisk
På Hörnli hytten er det 130 sengeplasser og siden det ikke er lov å telte i området blir dèt maks antall på fjellet. Vi var rundt 70 stykker, guider og gjester.
Klatringen har vanskelighetsgrad opp til 4, på de vanskeligste partiene er det faste tau til hjelp. Det er borret inn jernkroker mange steder som brukes til sikring underveis.
Sesongen på Matterhorn er kort, fra ca midten av juli og ut august, men forholdene fra dag til dag er avgjørende og sjansen for å nå toppen er ca 50%.

Bakgrunn
I flere år har jeg drømt om å klatre Matterhorn, og i sommer fikk jeg muligheten. Tidligere har jeg besteget Stetind og Store Skagastølstind med guide. Jeg har også vært på fjell høyere enn Matterhorn og vet hvordan høyden påvirker meg. Jeg drev litt med sportsklatring tidligere (mest innendørs).

Trening
Ett år i forveien begynte jeg å planlegge turen og 7 måneder i forkant startet opptreningen. Siden man på Matterhorn skal opp 1200 høydemeter, til 4400m, og så ned igjen fortest mulig, ble treningen lagt opp deretter. Jeg begynte veldig rolig for å unngå skader, men i hovedsak gikk jeg med sekk (opptil 20kg) opp Wyllerløypa (slalombakke) eller jogget en løype med mange høydemeter. Annenhver uke vekslet jeg på å gå med sekk to ganger og løpe én gang. De siste to månedene klatret jeg i tillegg noen ganger innendørs (self-belay) med sekk (5-7kg). Lengden på øktene og vekt i sekken økte naturligvis underveis, og jeg brukte også ankelvekter for å simulere vekten av fjellstøvel med stegjern.

Avslutningsvis
Jeg har sunn, norsk respekt for høyder. Klatringen var luftigere, mer eksponert og tidvis mindre sikret enn det jeg hadde forestilt meg. Selv om jeg hadde sett mange filmer på Youtube og lest meg opp på forhånd så er det noe ganske annet på ordentlig.
Jeg kan varmt anbefale guiden min Magnus Eriksson, her er link til hans hjemmeside: www.magnus-mountainguide.com/ og instagram: @pmagnuse