La Concha

På den spanske solkysten, i nærheten av Puerto Banús og Marbella, står det et prominent fjell. Med sine 1215 meter har man fra toppen formidabel utsikt over kyststripen helt ned til Gibraltar. På klare dager kan man også se over til Atlasfjellene i Afrika. Etter å ha feriert i området flere ganger var jeg nå bestemt på å ta turen. Navnet La Concha høres tøft ut synes jeg, og jeg regnet med at det betød ravnekloen eller lignende, men neida, den norske oversettelsen er ‘’skjellet.’’ Ikke så macho med andre ord! Det ligner visstnok et liggende skjell. Onde tunger på Ocean Club mener det ligner en brystvorte, og en lokal jeg snakket med hevdet hardnakket fjellet ligner et ansikt med hatt på. Jeg kunne ikke se hverken det ene eller andre, men lot det stå til.

Planen var egentlig å ta med én eller begge kidsa (4 og 6 år), men jeg bestemte meg for å ta en prøvetur på egen hånd. Det var flaks, for denne turen er ikke egnet for så små barn! Kanskje eldstemann om et par år.

Det er to hovedruter til toppen, én fra Istán og én fra El Refugio de Juanar. Jeg valgte sistnevnte, som er den enkleste.

Her starter vandringen.

På grunn av varmen er det lurt å starte tidlig. Jeg kjørte fra San Pedro (nabobyen til Puerto Banús) kl. 07:00, og brukte en halvtime til El Refugio de Juanar. Her er det flere parkeringsmuligheter, men siden jeg var litt off-season og tidlig ute, kjørte jeg videre et par hundre meter helt opp til porten hvor stien starter. Her er det plass til rundt 10 biler, men det var ingen der da jeg kom.

Jeg hadde ikke mobildekning på turen før jeg nærmet meg toppen, og skiltingen er ikke overgenerøs og da jeg i tillegg gikk alene savnet jeg GPS (eller kart) ved et par anledninger.

Turen starter ved en stor grønn metallport, hvor man følger en grusvei først oppover og så bortover i henhold til skiltet GR243.1 Istán. Etter å ha passert en falleferdig steinhytte kommer man til skiltet PR-A 168 La Concha 2h. 10 min., som viser riktig vei ned til høyre. Denne stien følger man gjennom olivenlunden og inn i skogen. Ved neste kryss er det igjen skiltet PR-A 168 La Concha 2 h. Herfra blir stien gradvis brattere og smalere. Etter å ha gått en del høydemeter kommer man til et nytt skilt, og det flater ut. Nå kan man for første gang se havet og Marbella by langt der nede. Herfra er det varder som merker stien.

Her er Salto del Lobo.

Man følger ryggen bortover og passerer nedsiden av en topp før man kommer til Salto del Lobo, som betyr ulvehoppet. Her går stien litt nedover før man traverserer en flanke for å unngå å gå over en topp. Stien er litt smalere og man må bruke hender noen ganger. Etter dette partiet kommer man på den andre siden av ryggen, som er mye slakere og trygg å gå på. Så kommer innspurten, som er stedvis litt eksponert og som tar litt lengre tid enn det ser ut til. På de mest utsatte partiene er det montert kjetting til å holde i. Noen steder er ikke veien så tydelig (siden den går på stein), men man skjønner i hvilken retning man skal gå. Jeg holdt et høyt tempo mens jeg gikk, men stoppet flere ganger i forbindelse med fotografering og veivalg. Det er en benk på tuppen hvor jeg spiste matpakken og nøt utsikten.

På vei tilbake møtte jeg 4 par/grupper. Jeg gikk feil ett sted og tapte 10 min, og brukte til sammen én time og 45 minutter tilbake til bilen (er del oppover på tilbakeveien også).

Her ser man tilbake på Salto del Lobo.

Da jeg kjørte hjemmefra klokken syv om morgenen var det 18 grader, og da jeg kom til hotellet Refugio de Juanar på ca. 800m var det 12 grader. På vei tilbake begynte solen å steke, så solkrem og vann er viktig. Jeg hadde med meg 4,5 l, men drakk vel snaut to liter.

Dersom du synes Besseggen er skummelt er ikke dette noe for deg, men for alle andre er det en veldig fin tur. Det er en populær tur i området, og i helgene er det mange spanjoler. Turen er anbefalt fra 12 år (i følge med voksen), og den skandinaviske pensjonistforeningen arrangere guidet tur dit. Våren og høsten er nok den mest behagelige tiden å gjøre det på, og dersom det er mange mennesker på stien blir det heller ikke så vanskelig å finne veien.

Fra dør til dør i San Pedro brukte jeg totalt fem og en halv time.

Her er link til GPS koordinater for de som vil laste ned det: https://www.wikiloc.com/hiking-trails/refugio-de-juanar-a-la-concha-y-cruz-de-juanar-1717161

Ikke så langt igjen nå, må gå litt nedover for å komme til tuppen/toppen.

På toppen!

Utsikt

Mer utsikt. Kan skimte Rock of Gibraltar i det fjerne.

Elbrus på ski

Jeg møtte Jarle Mundal på Aconcagua i 2015 og han har som mål å bestige alle 7 Summits. Med Kili, Acon og Denali allerede i boks var det nå duket for Elbrus. Jeg har tatt en prat med Jarle for å høre detaljer fra turen i mai.

• Var dette en selvorganisert tur eller en ‘’pakkereise’’?

I fjor var me ein liten gjeng som reiste til Mt. Denali i Alaska. Der planla me heile turen sjølve og reiste inn på breen utanom organisert tur.
Det gjekk i grunn ganske greit, og derfor byrja eg og eit par andre å planlegge tur til Elbrus, sjølvorganisert. Me var på det meste åtte personar og ei fin gruppe.
Men som det ofte gjer, so forsvinn det ein etter ein frå gruppa, og me var berre to igjen. Me bestemte oss då for å hoppe på ein pakketur.

• Du valgte å ta denne turen på ski, hvorfor det?

Litt utstyr må man ha med!

I og med at eg fekk sponsa ski til Denali turen var det eit must for meg og gå også Elbrus på ski. Det var kunn eit byrå som tilbydde skitur, so den saken blei enkel.
På ein måte er eg veldig glad for at det blei pakketur. Å bevege seg i Russland utan tolk er ikkje enkelt. Eit fåtall ute på bygda som snakker engelsk.
Visum, innbydelse og alt rundt det vart og mykje lettare gjennom ein organisert tur.
Me hadde og ein framifrå guide/reiseledar som kunne ikkje berre alt om fjellet, men han var og ein levande historiebok. Som sagt fekk eg sponsa ei test ski før Denali turen. Ei heilprodusert expedisjonski laga i ei løe i Oppdal. Det var jo ein av grunnane til at eg valgte
å gå på ski og denne gongen, forøvrig er eg svært glad i å gå på randonee, og såg dette som ein fin anledning til å utvide sesongen litt. Og etter å ha vore der på
ski, kan eg ikkje tenke meg nokon annan måte å bestige Elbrus på. Elbrus er jo eit meget aktraktivt skiområde, og sjølve Elbrus er ikkje noko spess vanskeleg verken
opp eller ned på ski, og det går jo mykje fortare ned igjen, og mykje meir moro.

• Kan du fortelle litt om akklimatiseringen?

Akklimatiseringa på Elbrus var veldig bra. Det er jo ein drømmetur for dei som er bedageleg anlagt. Første dagane bydde me på hotell på rundt 2000moh. Derifrå hadde
me turar opp først til 3000, deretter 3700 og til 4200 før me flytta opp på fjellet. På fjellet bur man i containere på ca 3800moh. Derifrå fortsetter me aklimatiseringa eit par dager opp til 5000moh før me tar ein kviledag før toppstøtet. På sjølve toppstøtet blir me frakta med beltebil opp til 4500moh. Me har tidligare gått opp der to gongar, og har ingen dårleg samvit for det. Me sparer eit par timer på det.

• Hvordan var toppstøtet?

Sjølve toppstøtet byrja med vekking klokken 01:30. Får servert ein god havregraut (dei er gode på det), og kjem oss på beltebilen med avreise klokken 03:00. Klokken 03:30 startar me å gå, temperaturen ligg på ca 23 effektive minusgrader. Det er kaldt, men sola byrjar snart og varme og på 5000 er eg klam på ryggen av svette. Det blir lettelse i antrekk og me fortsetter. Bortetter traversen forsvinn sola og det bles kald vind frå toppen. Det er svært sidebratt og eg tør ikkje ta av meg sekken for å kle på meg meir. Erfaring frå Denali der all drikka og sjokoladen forsvant nedover breen. Vel inne på Sadelen kan eg kle på meg og livet blir litt bedre. Me går på ski til ca. 5300. Der set me dei igjen, føret videre opp er ikkje noko å skryte av, og skia blir bytta ut med stegjern. Temperaturen ligg på minus12-15 grader. Det går rolegt oppover og snart ser me toppen. Det er ca. 5-6 andre grupper der og. Eg vil kalle det tiløp til kaos på toppen, men guiden vår berre ler og seier at då må me komme tilbake når sesongen startar om eit par-tre veker.
Me var seks stykker i gruppa, alle kom seg opp, nokon i bedre forfatning en andre. No er det berre å glede seg til nedkøyringa på ski. Frå 5300 til 3800. Ikkje kvar dag med sopassa lang nedkøyring. Men det er tungt å køyre. Lite oksygen gjer at ein klarer berre 4-6 svingar i slengen før ein må stoppe å få igjen pusten. Me er nede igjen i ett tiden. Godt fornøgde blir toppen feira med lokalt øl.

• Hvilke tips har du til andre som ønsker å gjennomføre en slik tur?

Om eg skal komme med eit tips om denne turen er svaret enkelt. Ski. Kan du stå på telemark, brett eller randone, ja då gjer ein det.

• Hadde dere andre opplevelser i Russland enn Elbrus?

Me hadde tre dagar tilgjengeleg til toppstøtet, me var heldige og kom oss opp på første forsøk. Det vil jo sei at me fekk eit par dagar i lavlandet før me vendte nasen heimover. Eine dagen då gjekk me på ein lettare fjelltur i nærområdet. Det er mykje flotte fjell der, eg skulle gjerne vore lenger for å utforske fleire fjell. Etter eit par dagar i lavlandet sette me kursen mot Moskva og byliv. Der fekk me sjå den rike utgava av Russland. Ein by med ca14 millionar innbyggarar, absolutt verdt eit besøk.

• Hva koster en slik tur?

Turen til Elbrus kosta knappe 20000,- i tilleg eit par-tre tusen for to netter i Moskva. Skulle me organisere turen sjølve hadde me kanskje spart 5-7000,- Men med det oplegget og dei guidane me hadde tykkjer eg det var vel verdt dei ekstra lappane.

• Hvilket fjell blir ditt neste?

No er det tre fjell igjen av dei sju, eller fire om man tek begge i Oseania. Australia er den neste som ligg på programmet. Everest og Antarktis er so himla dyre at ein må spare nokre år før dei blir gjennomførbare. Men alle muligheitar ligg åpne. Dukkar det opp eit godt tilbud enten her eller der, ja då fer eg.

Sjekk ut Jarles instagram: @jarlemundal

Jarle på toppen!

Skiglede med fjella i Georgia i himmelsynet.