Archive for year: 2018

Årets sesong på Everest nærmer seg, og i den forbindelse har jeg intervjuet en som faktisk har vært der. Steinar Salte besteg fjellet  20. mai 2017,  29 år gammel. Her deler han et vell av nyttig informasjon enten du planlegger tur eller er nysgjerrig på prosessen.

• Når bestemte du deg for å klatre Mount Everest?

Valget ble tatt sensommeren 2016, og de spesifikke forberedelsene kunne begynne. Turmakker, Ole Jakob Kjølvik, og jeg hadde klatret noen fjell sammen og det var bare et tidsspørsmål før vi ville prøve oss på Mount Everest. Vi er et bra team, begge tåler høyden godt og har solid friluftserfaring. Ideelt sett burde vi kanskje ha vært over 7000 meter først, men erfaringene fra solo-ekspedisjonen vår til Denali gjorde oss komfortable til å prøve. Drømmen ble til konkrete planer da vi begge hadde lyst og så at det åpnet seg et mulighetsvindu for oss våren 2017.

•        Hvordan trente du til turen?

Erfaringen fra tidligere turer er at det er totalbelastningen som er tyngende og at robusthet er svært viktig på krevende turer. Personlig liker jeg eventyrer Tormod Granheim sin beskrivelse av arbeidsøkonomi og forvaltning av begrensede ressurser.

 “Din kropp gir deg, uavhengig av hvor sterk du er, begrensede ressurser. Derfor er det to ting som er viktig. Før avreise: Å bygge opp mest mulig ressurser i form av den kroppen du har. Når du er på tur: Å sløse minst mulig krefter underveis.”  

Jeg trente mellom 7 og 15 timer i uken, og fortsatte der jeg slapp etter forrige ekspedisjon. Det er en forutsetning med ok kondisjon og styrke, men jeg tror det viktigste sitter i topplokket. Du må ha en sterk motivasjon og være mentalt innstilt på at du kan klare det. Everest kan føles som et enormt hinder å bestige. Det har derfor vært viktig for meg å bryte ned treningen i forkant, og etappene underveis, i mindre delmål – “spise elefanten bit for bit”.

I opptreningen ønsket jeg å ha en balansert hverdag med tid til kone, familie og venner ved siden av. Mye av treningen har derfor vært til og fra steder, eller i sammen med andre. Det skal f.eks. ikke mange kiloene i sekken til før det blir umulig å holde følge med nesten hvem som helst. Jobbsykling og fjellturer, skiturer med pulk og tung sekk har vært en viktig del av grunntreningen min.

Det er viktig for meg at trening er variert og lystbetont, men samtidig viktig å opprettholde en viss systematikk. Det er ikke til å komme unna at flere økter er kjedelige og slitsomme og kun gjennomføres fordi det er nødvendig. Blytunge intervalløkter har vært et fast innslag i treningen. Det kommer godt med å ha kjent litt blodsmak i munnen før man reiser på turer der man kommer opp i situasjoner der man må yte det lille ekstra. Jeg har lært meg å kunne sette pris på fysisk slit og oppleve mestring når man står i det.  

Jeg er innerst inne bedagelig anlagt, og setter meg derfor mål eller melder meg på konkurranser for å binde meg til masta. Jeg motiveres av konkurranse og har trent jevnt over tid til blant annet motbakkeløp, halvmaraton og Expedition Amundsen. For å forberede meg fysisk og mentalt til påkjenningen det er å klatre Everest spisset jeg treningen med relaterte aktiviteter man møter på turen. For eksempel lange gå- og joggeturer med storsekk, bentrening på høy stepkasse med tung sekk, samt klatring.

Mentalt kan man enkelt trene tankesettet ved å gi litt ekstra når det føles ukomfortabelt på jobb, trening eller i oppvasken etter middagen. Jeg prøvde bevisst å trene selv når det ikke fristet. Ved å trosse regn, kulde, trøtthet og sykle til jobb uansett føre, dag etter dag, blir man mer bekvem med å ha det midlertidig litt ubekvemt. Man bygger mentale muskler, men disse brytes også fort ned igjen og må vedlikeholdes. Min erfaring er likevel at det er lettere å hente de frem igjen når det trengs, hvis man har presset seg på det tidligere.

• 

  Steinar på Denali.

        Hvilke andre fjell hadde du vært på før Everest?

Jeg har vært på en rekke fjell i Norge, men av andre høye fjell i verden er det Kilimanjaro (2012), Elbrus (2013) og Denali (2015).

•        Hvilken rute/side valgte du, og hvorfor?

Nordsiden (Tibet) har vært stengt for nordmenn i mange år grunnet fredsprisen til Liu Xiaobo, 2017 var intet unntak. Valget ble derfor tatt for oss, og vi gikk fra sørsiden. Likevel undersøkte vi helt frem til noen måneder før avreise mulighetene for å gå fra nordsiden. Ruten på nordsiden er billigere og mindre trafikkert, men mer værutsatt og de tekniske partiene kommer nærmere selve toppen. Vi vurderte antall mennesker i fjellet og kødannelse i kritiske partier som en stor risiko for å ikke lykkes, og ønsket derfor i utgangspunktet å gå fra nordsiden. Fra nordsiden kan man i akklimatiseringen samle høydemeter med noe mindre risiko sammenliknet med fra sørsiden der Khumbu Icefall, en av de mer utsatte delene av ruten, må forseres hver gang man skal samle høydemeter.

Det oppleves på ingen måte som noe nederlag i gå fra sørsiden. Naturen er mer variert og flottere på sørsiden, spesielt trekkingen inn til Basecamp (BC). På nordsiden kan man kjøre inn til BC, men omgivelsene er livløse og en ørken til sammenlikning. Nordsiden har en lang anmarsj fra BC til Advanced Basecamp, som man gjentatte ganger må gå frem og tilbake. Både nordsiden og sørsiden har sine fordeler og ulemper, og alt i alt er jeg fornøyd med at vi gikk ruten på sørsiden.

 

•        Hvilken operatør brukte du, og var du fornøyd med valget?

Vi brukte Eco Expedition i Stavanger. Kombinasjonen av pris, gode referanser, sammensetning av teamet og fokus på sikkerhet var viktig for valget av operatør. Eco Expedition har i mange år benyttet Summit Climb til gjennomføring av turer til Everest. Summit Climb, og ekspedisjonen vår, ble ledet av den legendariske turlederen, Daniel Mazur (Dan). Selskapet går for å være en god operatør i budsjettklassen.  Sherpateamet har vært med Dan i flere år, noe som tyder på at de behandles bra.  Man får et team som kjenner hverandre godt og er full av erfaring. Hos de fleste operatørene på Mt. Everest er det meste «all inclusive» av kost, losji, bæring av lagsutstyr og turopplegg. Dette gjelder også for Summit Climb. Med Summit Climb var det likevel rom for en del egne valg og små beslutninger underveis på etappene. Turleder var tilrettelegger med base i BC og Camp 2 (C2), men ikke guide. Denne ordningen passet meg godt, men for andre kan det ha bidratt til usikkerhet. Tidligere ekspedisjoner har Ole Jakob, andre turkamerater og jeg planlagt, organisert og gjennomført selv.  Jeg var derfor fornøyd med at det var rom for flere personlige tilpasninger, og at man kunne påvirke opplegget noe selv under vingene til en turoperatør.

•        Hvordan var det å klatre på Everest?

Mentalt delte jeg turen inn i tre deler. Del en til BC og treningen i dagene etter. Del to i ukene etter med første rotasjon opp til C3 og en hvileuke etterpå. Til slutt del tre og selve toppstøtet fra BC til toppen og tilbake.
Del en er en opplevelsesrik trekkingtur inn til BC. Trekkingruten går gjennom storslått natur og hyggelige landsbyer. En tur som er verdt å ta i seg selv. Denne delen av turen gir en myk start på ekspedisjonen og gode muligheter til å bli kjent med gruppen, sherpaene og miljøet.

På del to fikk man kjenne litt på alvoret og at det var på tide å skjerpe sansene. I starten viet jeg ikke sluttdagene i mai så mye oppmerksomhet, annet enn å etablere gode rutiner. I del to begynte den virkelige ekspedisjonen og første etappe fra BC til C1 ble en vekker for mange om hva dette ville kreve. Her fikk jeg kjenne på høyder som jeg aldri tidligere hadde vært oppe i, og det var spesielt å sove på 6500 meter i en snau uke.  På forflytningene mellom C1 til C2, og fra C2 til C3 fikk vi kjenne på konsekvensene av det store antallet mennesker i fjellet. Vi ble stående i kø ved stiger og ved kryssing av issprekker.  Kødannelser i høyden var en bekymring i forkant av turen, og lignende køer kunne blitt kritisk høyere oppe. Underveis på ekspedisjonen fikk vi bekreftet at det var utstedt rekordmange lisenser i 2017, delvis forårsaket av ulykkesårene 2014 og 2015. Da sesongen ble oppsummert viste det seg at det ble en normalsesong i antall klatrere, mange hadde trukket seg før toppstøtene startet i midten av mai. I det store og hele støtte vi på få problemer grunnet kø og store folkemengder.

Helsemessig var jeg etter forholdene frisk og rask. I tillegg tålte jeg høyden særdeles bra og kunne holde god marsjfart på etappene. Som et resultat av dette fikk jeg mer hvile sammenlignet med mange av de andre på laget. I det lange løpet gir disse små forskjellene store utslag. Det var helt klart mentalt enklere å komme i fortroppen, enn å komme stupende inn i leiren når vi andre var godt i gang med middagen. På mange måter ble derfor turen lettere enn ventet, men det føltes samtidig som å balansere på en knivegg. Det er små marginer, og man er prisgitt flaks for å komme seg så greit gjennom som jeg gjorde. Underveis var jeg vitne til hvor lite som skulle til før selv de sterkeste blir slått ut. Ole Jakob som utvilsomt var en av lagets sterkeste toppkandidater, ble hindret av et virus som gjorde at han ikke fikk i seg næring på nærmere en uke. Etter en heroisk kamp mot sykdommen og 20 kg lettere måtte han ta den tunge beslutningen om å returnere fra C4 til BC. Det skal ikke mer til enn en omgang matforgiftning, for lite inntak av vann eller at man har blitt litt for ivrig og gått på en smell. Det er ikke til å komme unna at ekspedisjonen er langtekkelig og bryter ned kroppen. Flere ganger underveis tenkte jeg “dette er det tyngste jeg har gjort noensinne”.  Et referansepunkt som tydeligvis kan flyttes mange ganger. Totalt gikk jeg ned over ti kilo på tross av at jeg beholdt matlysten og spiste energirik mat mellom hovedmåltidene. Kondisjons- og styrkemessig kan jeg ikke huske å ha vært lenger nede enn jeg var i ukene etter tilbakekomst i Norge. Det har tatt tid å trene seg opp igjen og kompensere for den langvarige avmagringen det var å klatre Everest.

Jeg var godt forberedt på kulden og hadde en god plan for å beskytte hender og føtter mot frostskader. Et element jeg ikke var helt forberedt på var den stekende solen og kreftene som tappes i varmen. På den andre rotasjonen gikk jeg tom for vann på vei til C2 og opplevde å være nærmest slått ut ved ankomst til leiren. Helt utmattet. Jeg orket ikke engang å ta av meg skoene eller gjøre mer enn det mest nødvendig på flere timer. Det var en kraftanstrengelse å hente vann i teltet. Dette ble en stor vekker for meg om hvor sårbar man er i fjellet, og en påminnelse om hvor viktig det er å skyndte seg langsomt.

Everest er en langvarig ekspedisjon. Med en lang vei mot målet om toppen og stor risiko for å ikke lykkes har delmål underveis vært viktig. Fokuset og innsatsen har hele tiden vært rettet mot sluttmålet. Men, jeg klarte å glede meg over de små delmålene underveis som var viktig for å holde gnisten oppe. Sporadisk wifi-dekning og beskjeder hjemmefra var til stor glede. Hverdagslige oppdateringer hjalp meg å normalisere hverdagen på Everest.  

•        Fortell om toppstøtet

Det var knyttet en egen spenning til toppstøtet. Det store målet nærmet seg. Samtidig var det mye og viktig arbeid som gjensto, og man måtte ha marginene på sin side. Fra man forlater BC tærer man på sine begrensede ressurser, og er avhengig av å holde en nokså stram fremdriftsplan. Værmeldingene var sprikende og varigheten på selve værvinduet er ingen eksakt vitenskap. Vi forlot BC på et tidspunkt vi håpet ville være gunstig med tanke på å møte godt vær i høyden. Alt går omtrent etter planen frem til C4.

Ved ankomst til C4, klar for hvile og oppladning til toppstøtet, viste det seg at alle teltene våre var blåst bort. Heldigvis hadde vi noen i reserve. En sherpa og jeg fikk satt opp fire nye telt. I denne høyden var alt strevsomt og strategisk sett vil man spare krefter og ressurser til toppstøtet og sløse minst mulig krefter. Vi vurderte å ta siste del av toppstøtet samme natt, men vinden ga seg ikke. Tidvis satt vi oppreist mot teltveggene for at teltet ikke skulle kollapse. I 52 timer var vi værfaste i C4, i dødssonen – et sted man bør tilbringe minst mulig tid. Det tærte på kroppen, psyken og den forhåndsinnkjøpte oksygenen – vi risikerte å måtte returnere til BC. 19. mai løyet vinden og vi kunne forberede oss på toppstøtet samme kveld.  Ventetiden hadde tært på oss alle, og en av oss måtte returnere samme morgen som toppstøtet. Vi var i utgangspunktet en sterk gruppe og det første laget utsendt fra gruppa vår, likevel ble det kun jeg som fikk stå på toppen morgenen etter.

Min taktikk var å holde jevn og etter forholdene høy marsjfart for å holde kroppen varm og sikre fremdrift. En sherpa og jeg kom raskt opp i front. Med tre dager siden forrige toppstøt måtte vi lete frem tau og tråkke spor, et ekstra arbeid som kostet krefter. Samtidig ga det meg en mental boost å være i front og således unngå risikoen for kø og venting.  Det ga næring til adrenalinpumpa å gå i front, men jeg måtte tøyle konkurranseinstinktet og holde fokus på sluttmålet. Å holde et forsvarlig tempo var viktigere enn å komme først. Mot slutten gikk vi samlet en gruppe på fem, bak oss så vi en lyslenke av klatrere lenger nede på fjellet og klatrere som besteg nabofjellet, Lhotse (8516moh). Mot sør så vi monsunen som herjet i India, med sterke lynglimt som lyste opp den mørke nattehimmelen.   

Pulsen var jevnt over høy som på en intervalløkt. Jeg måtte stoppe helt opp og la pulsen synke litt før jeg i det hele kunne drikke.  Da jeg nådde South Summit (8690moh) sto solen opp over Tibet. Påfyll av energi og optimisme kom strømmende. Det gikk opp for meg at jeg trolig ville nå toppen hvis ikke noe uforutsett skjedde. Det gikk på repeat i hodet at “det er nå det skjer”.  Jeg måtte jobbe med meg selv for å holde fokus og unngå uhell.

Toppstøtet fra C4 er en 950 meter lang stupbratt motbakke i ekstrem høyde, en motbakke som føltes lenger enn forestilt. Heldigvis gikk vi nattestid og slapp å se hvor langt det var igjen. Fra toppen av Everest får man belønningen med en fantastisk vakker og storslått utsikt. Jeg husker jeg tenkte “nå er jeg trolig veldig happy”, men kjente ikke gledesrusen i det øyeblikket. Jeg kjente mer på lettelsen over å ha lykkes så langt, og endelig  kunne vende nesen mot sikkerheten igjen. Jeg nyter øyeblikket, tar bilder, men vet at dette ikke er over før man er helt nede igjen om et par dager. Det siste døgnet hadde adrenalinturboen gått på høygir. Topplokket gikk litt på slow motion i høyden og den fysiske påkjenning begynte å gjøre seg gjeldende. De fleste ulykker skjer på vei nedover på grunn av utladning, manglende fokus og tomme energilagre. Det var derfor viktig for meg å være tilstede i øyeblikket, og heller reflektere over hva jeg hadde gjort i ettertid.

•        Kan du fortelle om det psykiske aspektet ved turen?

I starten var alt et eventyr, nytt, spennende og flott. Man blir litt overveldet av inntrykkene og dagene går fort. Dette var tilfelle gjennom hele den første rotasjonen fra BC til C3.  

På Everest er det mange farer som lurer. På fjellet fikk jeg kjenne på hvor ubetydelig og liten man er. Det er veldig spesielt og til tider nervepirrende å være på et sted der små uhell kan bety slutten. Jeg må erkjenne at jeg kjente redselen komme snikende når man fra soveposen hørte lyden av isfjell som raser sammen og snøskred som kommer buldrene i nærheten. Vel vitende om at enkelte av disse skredene rammer steder vi må forsere for å gjennomføre ekspedisjonen. Farene på Everest er helt reelle. Likevel var det viktig for meg å ikke tenke for mye på det. Ja, risikovurderinger og kloke valg underveis er viktig, men når man har tatt valget nytter det ikke å dvele over det. Det går bare ut over den mental kapasiteten og ens evne til å ta de riktige valgene. 

I forkant var jeg innstilt på å gå i sammen med Ole Jakob og vi bestilte ikke personlig sherpa. Dessverre ble det ikke slik at vi fikk stå på toppen i sammen, da han fikk kraftig lungebetennelse og et virus i kroppen som hindret han i å fortsette. På grunn av stort frafall i gruppen, fikk jeg tildelt en sherpa på toppstøtet. Sherpaene gjør en kjempejobb, og det var en stor mental støtte å ha med meg en erfaren og trygg sherpa som følgesvenn. Han var en trivelig arbeidsmaskin uten like, og fikk oss andre til å se ut som statister der han gikk og fylte opp sekken med tomme oksygenflasker som om det var panteflasker. I etterkant av turen sitter jeg igjen med en utrolig respekt for sherpaene, og en ydmyk visshet om de fleste av oss ikke kunne greid dette uten et sherpateam i ryggen.

På Everest er det en hårfin linje mellom suksess og katastrofe, en linje som for mange er vanskelig å se at man krysser.  Tre personer omkom samme dag som jeg gikk toppstøtet – deriblant et erfarent ekspedisjonsmedlem i gruppen min. Det gjorde sterke inntrykk, samtidig som det var vanskelig å ta helt inn over seg der og da. På vei mot toppen kjente jeg liv og død komme nært. Å gå forbi lik ble en vekker, en påminning om at jeg selv ikke skulle bli liggende igjen som et landemerke. Tanken på at en kjenning av meg i dagene etterpå ble liggende der som et landemerke, har fått meg til å stille mange spørsmål til hva vi egentlig drev på med der oppe. Et viktig svar er at fjellvettregel #8 “Vend i tide, det er ingen skam å snu” i aller høyeste grad gjelder på Everest.

Jeg hadde tenkt mye på de psykiske aspektene ved turen på forhånd, og forberedt meg så godt jeg kunne. Underveis ble fokus på små delmål viktig for meg. Jeg kjente også på en visshet og tro på egen gjennomføringsevne, noe som gjorde at jeg kunne fokusere på å nyte turen. Det tærer på kreftene med en langvarig ekspedisjon. Samtidig er det få uker i et livsløp – hvis man velger det perspektivet. Det psykiske er kanskje det mest krevende aspektet på Everest.  

•        Man hører ofte at livet endrer seg etter å ha klatret verdens høyeste fjell, har det skjedd med deg?

Å stå på toppen av Mount Everest har gitt meg et minne for livet, men endrer ikke den jeg er. Setter jeg turen i perspektiv er det ikke toppen i seg selv som har motivert meg mest, men hele prosessen fra planlegging og trening til gjennomføring. Det er viktig å trives underveis, hvis ikke blir veien til målet utrolig lang. Kanskje kommer man ikke helt i mål uansett hvor motivert man er.

Det å vise for meg selv at jeg kan klare en utfordring som å bestige verdens høyeste fjell er utrolig tilfredsstillende. Samtidig som jeg er tilfreds med å ha lykkes, har jeg også lært en stor lekse i ydmykhet. Sherpaene gjør en heroisk jobb med logistikken, og toppen kunne jeg ikke nådd alene. Jeg ønsker å bruke erfaringene som motivasjon til å fortsette å strekke meg mot nye utfordringer.

Erfaringene fra fjellet har helt klart overføringsverdier til hverdags- og arbeidsliv. Erfaringer med planlegging, gjennomføring og det å sette seg små delmål for å nå et stort mål kan brukes i mange situasjoner.  På en ekspedisjon som Everest får man også kjenne på det å ta et valg, være ansvarlig for konsekvensene og viktigheten av å være fleksibel og gjøre nødvendige justeringer underveis. Det kommer utfordringer og tilbakefall, det er ikke alt man mestrer 110 %. I prosessen fra opptrening, til gjennomføring av en slik ekspedisjon er det viktig å bli kjent med sine egne svakheter og styrker – for å kunne bruke de mest mulig hensiktsmessig. Jeg opplevde det også som en stor styrke å reise i sammen med en kamerat som jeg stolte på, og som kjente mine styrker og svakheter. Vi ble et ressurssterkt team og hadde stor glede av hverandre gjennom hele prosessen.

Vel hjemme igjen kommer hverdagen utrolig fort tilbake til normalen. Jeg kjenner først og fremst på en takknemlighet for å ha fått og tatt muligheten til å klatre Everest. Et viktig spørsmål for meg i forkant av turen var om det var riktig tidspunkt å ofre så mye tid, penger og jobbmuligheter på å klatre Everest. Tilfredsheten med å ha lykkes med Everest-prosjektet, vel vitende om alle arbeidstimene og fokus på de små detaljene som ligger bak, kjennes godt. Erfaringene jeg har fra Everest og andre ekspedisjoner gir meg en ballast og visshet om at jeg kan hvis jeg vil – og jeg håper det kan motivere andre til å følge drømmene sine.

•        Har du noen tips til fremtidige klatrere?

En ekspedisjon til Mount Everest handler i stor grad om forvaltning av ressurser- ens egne fysiske og mentale ressurser. Mange av oppgavene man må løse på ekspedisjonen er rutineoppgaver. Sørg for at de dagligdagse gjøremålene går av seg selv, så vil du ha mer krefter igjen til det viktigste. En viktig del av opptreningen vil være å bli vant til teltlivet for å lage gode rutiner og arbeidsøkonomi for livet i telt, pakking og forflytning. Sørg for å kjenne utstyret ditt og type bekledning du trives med i ulike forhold. Jo mer som går av seg selv for deg, jo flere ressurser vil du ha å spille med. Visshet om at arbeidsteknikken min var god og at små gjøremål gikk på autopilot ga meg mer krefter til å møte de mer betydelige utfordringene underveis.

I forberedelsene, tenk gjennom motivasjonen din. Selv om det lyder aldri så banalt vil du måtte gi deg selv påminninger om dette når påkjenningene og utfordringene siger på. Kartlegg dine styrker og svakheter. Vær ærlig med deg selv så du kan trene opp dine svakheter. Det å kjenne seg selv, bli trygg på viktige ferdigheter, kjenne egne grenser for å vite når man skal pushe litt ekstra og når man skal roe ned er verdifulle lærdommer fra opptreningen. Høyden tærer på kreftene og man balanserer hele tiden mellom motsetningene fremdrift og hvile. Bli kjent med kroppen din og kroppens signaler i opptreningen. Det vil gjøre deg bedre rustet til å disponere ressursene dine på en hensiktsmessig måte. Gode forberedelser gjør opplevelsen større og risikoen mindre.

Under følger en liste med helt konkrete tips basert på mine erfaringer:

1. Før avreise er det fint å skrive ned en liste med bekymringer og gjøremål som bør og må gjøres – få det unnagjort og legg bekymringene igjen hjemme.
2. Stol på deg selv, men vær alltid åpen for gode råd. Godt samarbeid og teamånd kan aldri overvurderes.
3. Drikk tilstrekkelig med vann. Spis og tilfør kroppen din energi kontinuerlig. Nok mat, drikke og hvile er noen av dine viktigste arbeidsoppgaver i ukene på ekspedisjon.
4. Bevar din hals og dine lunger fremfor alt – gå med buff fra start til slutt. I starten kan den tørre og støvete luften irritere luftveiene, mens etterhvert vil den kalde luften gjøre seg bemerket. Khumbu hoste er vanskelig å unngå etter flere uker i BC og i de høyereliggende leirene, men utsett det så lenge som mulig. Sår hals og vond hoste forringer allmenntilstanden og søvnkvaliteten.  
5. Prioriter – bær så lett som mulig og kle deg fornuftig etter forholda. Dekk deg i solen og merk deg at sol og varme trolig vil by på større utfordringer enn kulde i stillhetens dal fra C1 til C4.
6. Tenk og ta ansvar for egen og andres sikkerhet – stol ikke blindt på andre sine vurderinger. Bestem deg for fornuftige beslutningsregler og respekter disse.
7. Vær fornuftig og tålmodig, tilpass tempo etter kroppens evne – ikke la andre stresse deg før det virkelig er nødvendig. Løpet er langt, og ta tiden til hjelp på de ulike etappene og ved sykdom. Jeg kan legge til at for min del valgte jeg å gå hurtigere enn mange andre. Kroppen min tillot meg det, og jeg tok en vurdering på opphold i den stekende sola, kostet meg mer enn kostnaden ved å gå litt fortere. Vi har ulike styrker og ressurser å spille på, bruk dine tildelte ressurser på en fornuftig måte.   
8. Alle ekspedisjoner er unike – tidligere suksessoppskrifter er ikke nødvendigvis fasiten her og nå. Tenk sikkerhet og lytt til kroppens signaler.     

•   Har du planer om å bestige flere høye fjell, eller andre ekspedisjonsplaner?

Har man først fått smaken på høye fjell er det vanskelig å slutte, jeg vil fullføre 7 summits og utelukker ikke flere 8000 meters topper. Først skal jeg prioritere å være familiefar, jeg ble nemlig far til en nydelig datter noen måneder etter Everest. Jeg vil gjerne formidle turglede videre til familien min, så det blir mange småturer fremover. Neste ekspedisjon blir familiecamp i Rosendal til sommeren.