Archive for year: 2019

Erling Strøm ble i 1932 første nordmann til å bestige Denali. Fjellet, som tidligere het Mount McKinley, er beliggende i Alaska og er 6194 meter høyt. Her er fortellingen om bestigningen, publisert i dagsavisen Tidens Tegn (forløperen til VG) 28. januar 1933.

Det var høsten 1928 at jeg under en storviltjakt i Alaska fikk se Mount McKinley for første gang. En mek­tig snehette av så imponerende di­mensjoner at man ved første syn har vanskelig for å tro sine egne øine. Sitter man en klar dag på nordgående tog fra Seward til Fairbanks og har passert Talkitna stasjon, ser man i nordvest en vill forreven fjellkjede. Den kan nærmest sammenlignes med vårt eget Jotunheimen. Et lag av tette hvite skyer dekker kanskje de høieste toppene, og man begynner uvilkårlig å se efter, om ikke en og annen av dem stikker op gjennem skylaget. Da er det at øiet fester sig ved en stor hvit sky som synes å ligge langt bakom, og meget høiere enn de andre. Man ser og ser, og man undrer sig. Man vil nødig blamere sig ved å spørre medpassasje­rene. Men som man stirrer så tar skyen stadig fastere form, og tilslutt er der ingen tvil. Helt over alle andre fjell mot en gråblå himmel, sees Nordamerikas høieste topp. ”Denali” kalles den av indianerne. ”Den største” eller ”Den mektigste”. ”Denalis kone” kaller de den nærmeste nabo, Mount Foraker, en av Alaskas høieste, ennu ubestegne topper, som ligger noget i vest for McKinley og er 1000 meter lavere. Begge fjell kan regnes med til den såkalte Ala­ska Range, som er en fortsettelse av de øvrige Rocky Mountains.

McKinley utmerker sig fremfor allverdens andre fjell derved, at den hever sig frå et forholdsvis lavt platå direkte op til 6000 meter. Især på nordsiden er de fri for forposter. Fra Fairbanks, som ligger 200 km. lenger nord, virker den ennu dominerende, mens den i klart vær skal kunne sees fra steder langs Yukon som ligger optil 400 km. borte. Intet under at primitive folkeslag hadde respekt for Denali og tilla den allehånde merke­lige egenskaper. Hvad vilde ikke vi ha hatt av troll og huldre boende i en fjelltopp i Trøndelagen, som vi på klare dagen kunde se fra traktene omkring Oslo.

Med sin nordlige beliggenhet er McKinley naturligvis dekket av is og sne året rundt. Det var denne sneen som tiltalte mig. Seks tusen et hun­dre og sytti meter over havet med ski på bena, og utforbakke i alle ret­ninger, måtte være umaken verd. Fra høsten 1928 omgikkes jeg med planer om å forsøke å bestige McKinley på ski, ikke bare for turens skyld hadde jeg lyst, men også for i Amerika å slå et slag for skienes praktiske betydning. Den undervurderes gjerne derover, og ikke minst i Alaska, hvor indianernes tungvinte truger (snow-shoes) ennu er i almindelig bruk.

Det viste sig lettere sagt enn gjort å komme avsted. Selv hadde jeg ikke råd til å finansiere en ekspedisjon, men jeg kunde tenke mig å bestride en fjerdedel av utgiftene, hvis jeg kunde finne tre andre som vilde gjøre det samme. Så snakket jeg McKin­ley i tre år til mulige og umulige. Nogen hadde lyst, men ikke råd. Andre hadde råd, men ikke lyst. De få som hadde begge dele, var ikke ski­løpere.

Imidlertid leste jeg den ene tykke boken efter den annen om tidligere mere og mindre vellykkede forsøk på å bestige McKinley. Om de såkalte Parker-Brown ekspedisjoner forelig­ger en meget interessant bok, skrevet av Belmore Brown. Sammen med dr. Parker og andre gjorde han fire forsøk, og nådde siste gang til en høide av 6000 meter. De hadde bare 170 meter igjen da de måtte snu på grunn av uvær, og kom dermed for alltid til å opgi McKinley. Dette var i 1912. To år tidligere skal en svenske ved navn Peter Anderson, med tilnav­net ”the undestructable Swede”, ha vært næsten på toppen av den nordre pigg. Fjellet består nemlig av en nordre og en søndre pigg, med en står bre imellem. Oprinnelig trodde man at den nordre var den høieste av de to, inntil Anderson, som hadde måttet gå de siste 1000 meter alene efterat hele hans følge hadde gitt op, kom tilbake med den beskjed at den søndre pigg så ut til å være adskillig høiere.

Det blev altså den søndre pigg Parker-Brown tok sikte på under sitt siste forsøk, likesom det også blev denne, som den såkalte Hudson Stuck-ekspedisjon virkelig opnådde å bestige i 1913. Lederen Hudson Stuck var en eldre mann, som i sin bok gir det meste av æren til sine folk, især en halvblods Indianer ved navn Harper, hvem han tillegger næsten overmenneskelig utholdenhet. Ekspedisjo­nen brukte omkring 2 måneder på opstigningen. I hele 3 uker lå de værfast på den øvre bre, og ventet på en klar dag. Nettop som provian­ten holdt på å slippe op, fikk de det nødvendige klarvær en dag i begyn­nelsen av juni måned 1913, og var således de første til å bestige McKin­ley; også de eneste, inntil vi kom hele nitten år senere.

Hudson Stuck, som fant at temperaturen selv i juni måned kunde være ubehagelig lav, trodde at den i vinterhalvåret på grunn av fjellets høide og nordlige beliggenhet, kan­skje kunde gå lavere enn noget an­net sted på kloden. Han etterlot derfor et minimums termometer ved nogen bestemt angitte steder i 5000 meters høide, for det tilfelle at det engang senere i tiden vilde bli funnet og avlest. Det blev derfor litt av et historisk øieblikk, da vi den 2. mai 1932 høitidelig åpnet en uten værspist treeske, og avleste minus 73 grader celsius. Sikkerlig har det vært ennu koldere, for flottøren satt helt i kulen av termometret, og kun­de ikke komme lenger. Jeg tror Hudson Stuck hadde rett da han for­modet at toppen av McKinley var det koldeste sted på jorden, ihvertfall er en så lav temperatur ikke tidligere målt i naturen. Det var derfor synd at han ikke skulde opleve sitt termo­meter avlest.  Han døde i New York for et par år siden.

Som sagt var det ikke lett å komme avsted. Kombinasjonen tid, lyst, penge og skiløperferdighet er alt annet enn almindelig i Amerika. Imidlertid tok jeg endel andre både lange og strabasiøse skiturer i Vest-Kanada. På disse hadde jeg som of­test med mig en noget yngre, meget god venn fra Minneapolis ved navn Alfred Lindley. For ham nevnte jeg McKinley både en og to gange. Skjebnen vilde at han av andre grunner kom til Alaska ifjor sommer. Også han fikk se McKinley, og var fra det øieblikk ikke til å stagge. Selv behøvde jeg ikke lenger legge to pinner i kors. Før han igjen forlot Alaska hadde han praktisk talt ord­net det hele. Han satte sig i forbin­delse med den nuværende superintendant for McKinley National Park, Harry Liek, fant ut at denne selv gjerne vilde være med, likesom en av hans rangers Grant Pearson også hadde god lyst til å bli med.   Gjennem disse to kunde vi få nytte parkens samtlige hundesleder og hundespann stillet til disposisjon. Dette var av uvurderlig betydning. Det eneste aber var at disse to menn var dårlige skiløpere. Det fikk imidlertid gå som det kunde. Her var chansen, og vi hugg til med nebb og klør.

Den 26. mars innskibet jeg i Seattle med mitt private utstyr, samt åtte kasser skibskjeks som vi i fått anbefalt av admiral Byrd. Lindley var da reist en uke i forveien for å ha alt klart til jeg kom. Turen Seattle til Seward i Alaska regnes å ta 6 a 7 dage. Der går en båt i uken, likesom der går et tog hver uke Seward til Fairbanks. I fint vær kan båten greie det på 5 dage, til glede for ingen andre enn Sewards to hoteller, hvor man nødvendigvis må ta inn de to dage man venter på toget. Alaskabåten er noget for sig selv. Man føler sig næsten som man skulde være ombord i hurtigruten til Nord-Norge. Av de par hundre passasjerer snakker en stor prosent norsk eller svensk, eller engelsk med den især for svensker så lett kjennelig aksent. Der er flest mannfolk. Kraftige grovnevede karer, med værbidte ansikter som samtlige skal nordover til fisket begynner. Der tales, tenkes og drømmes kun laks. To måneder senere luktes den også. En hel bok kunde forresten skrives om laksen i Alaska, men hvis jeg bare forteller at en almindelig høigaffel er effektivt fangstredskap, så tror ikke folk mig allikevel.

Om enn båten er aldri så gemyttelig, kan den ikke sammenlignes med Alaskas eneste jernbane. De av passasjerene har man jo allerede vært sammen med ombord en hel uke. Togpersonalet blir man straks forestilt for, og efter et meget vennskapelig samvær nådde vi omsider McKinley Park stasjon, hvor vi skulde av. Der var rent folksomt på stasjonen, minst seks mann, for ikke langt fra stasjonen ligger ”Park Headquarters” hvor både bestyrer (superintendant) og skogvoktere holder til. Mount McKinley og omlig­gende distrikt er nemlig satt av til nasjonalpark. Næst efter Yellowstone Park er den Amerikas største, og får sikkert en gang i fremtiden sin store betydning som storviltets næst største privateiendom. Foreløbig er der så meget vilt i Alaska, at der liten forskjell er på bestanden innenfor og utenfor parkområdet.

Som avtalen var, hadde Lindley og Liek alt iorden til start næste mor­gen. Pearson var allerede dradd av sted med et lass, mens vi skulde bringe ytterligere to eller tre lass med oss. Det gjaldt nemlig ikke bare vårt eget utstyr og proviant. Merkelig nok var en annen ekspedi­sjon til McKinley planlagt omtrent samtidig med vår. Amerikas mest kjente fjellmann og tindebestiger Al­len Carpe skulde lede en ekspedisjon hvis formål det var å studere kos­miske stråler. Denne ekspedisjon blev endel forsinket, og for at deltagerne skulde kunne innvinne litt av den tapte tid, blev vi anmodet om å bringe dens instrumenter og utstyr forøvrig med oss så langt som hundene kunde gå, hvorved de selv kunde la sig fly inn med aeroplan, og derved tjene en ukes tid. Avtalen var at vi skulde nedlegge et depot for dem på den øverste ende av den lange bre, Muldrow Glacier. Dette arrangement kom indirekte til å for­årsake den sørgelige ulykke på McKinley i vår, som kostet to av eks­pedisjonens medlemmer livet.

Alfred Lindley, Harry Liek og jeg selv forlot McKinley Park stasjon den 4. april sammen med ytterligere to mann, som skulde bringe hundene tilbake. Karakteristisk for forhol­dene i Alaska er at begge disse var skandinaver. Den ene av svensk av­stamning, mens den annen var av gammel god Sogneslekt fra gården Rumohr i Lærdal. Vi hadde strå­lende vær og føre, og tilbakela de 150 km. til foten av McKinley på fire dage. En stor fordel var det at Grant Pearson var dradd i forveien, en god løipe (trail) er nemlig av ennu større betydning for hundeslede enn for skiløper. Landskapet lignet norsk høifjell. I dagboken leser jeg på 5. april: ”Flatt Finselandskap, litt skog i dalsenkningene.” En for­skjell fra norsk landskap var der som jeg skulde ønske vi her i Norge vilde bestemme oss til å utjevne: En rik­dom av vilt, som Norge neppe har sett på de siste 1000 år. Hvis jeg forteller at vi om nettene flere gange måtte ut og skremme ryper som kaglet rundt køieveggen så vi ikke fikk sove, lyder det sikkert svært ”amerikansk”. Vi så ikke bare hun­dreder, men tusener, kanskje tituse­ner av ryper på turen. Vi så hundre­der av Mountain Sheep. Et sted talte jeg 62 på en time. Vi så caribou, elg, ulv, og på hjemveien også et og an­net bjørnespor. Den var nettop da begynt å komme ut av hiet. Alt dette på frem- og tilbaketur, altså i løpet av 8 dage. På fjellet selv så vi in­tet liv.

Ved Copper Mountain, 3 dage fra jernbanen, benyttet vi oss av den siste lille tømmerkoie, og var i da følgende 5 uker henvist til våre to små telt, med soveposer, trang plass og sotende primusser. Den 4. dag om aftenen befant vi oss ved Cash Creek, hvor Grant Pearson var arrivert nogen dage i forveien, og hadde vår første teltcamp i full stand til innflytning. Denne kom vi til å kalle ”Base camp”. Den blev likesom utgangspunktet for den egentlige opstigning, hvor vi lot et ekstratelt bli stående, med både pro­viant og klær til bruk på tilbake­veien.

Turen herfra til topps kan deles i tre perioder. Først den nedre, ”Muldrow Glacier”, som bringer en op til 11,000 fots høide. Så den så­kalte Karstens Ridge, en skarp bratt egg, som må følges fra 11 til 15,000 fots høide. Til slutt den øvre bre el­ler Harper Glacier, som strekker sig op gjennem et dalføre mellem de to egentlige topper. Man holder sig omtrent midt på breen til vel 17,000 fots høide, etablerer der sin siste camp, og bestiger derfra en eller begge topper, eftersom vær og kref­ter tillater det.

På den første del, ”Muldrow Gla­cier”, brukte vi ikke mindre enn 10 dage, skjønt den tilbakelagte distanse neppe var mere enn 14 km. Dette skyldtes et uen­delig antall store og små sprekker, og vi måtte arbeide oss oppover i ganske små etapper. Først brøt vi løipe, uten sekker og alltid i taug. Rett som det var, var sprekkene for brede, og helt åpne. Det gjaldt å finne nogenlunde sterke ”snebroer” på det smalest mulige sted, for ikke å risikere å miste både hunder og sle­der, for ikke å si oss selv. Sprek­kene som i almindelighet går på tvers av en bre, gikk altså også på tvers av den retning vi skulde. Det kunde hende vi måtte helt innunder fjell­veggen på en av sidene for å komme over en sprekk, for så å måtte tvers over bræen for å greie den næste. Hvor breen svinget måtte vi i almindelighet holde oss til innersvingen ­hvor sprekkene blir smalest, men da alltid med fare for isras, som vi rett som det var kunde høre ovenfor eller nedenfor i dalen. For litt efter litt har Muldrow Glacier gravet sig en dyp dal mellem to høie fjellkammer. Rent uhyggelig var det å opdage hvor langt utover breen slike ras kunde nå. Somme steder lå digre blokker strødd tversover bræen.

I løpet av de 10 dage stiftet hver især av oss nøiere bekjentskap med sprekkene. Til en begynnelse var vi vettskremte hver gang sneen sviktet, men så lærte vi snart at vi kunde stole på tauget. På de 14 km. måtte vi krysset omkring 120 større og min­dre sprekker, tildels ikke uten fare for både liv og lemmer. Hundene fikk næsten verste Jobben.  Vi fire som skulde til topps, prøvde å spare litt på kreftene, mens vi ennu hadde hundehjelp. Vi visste jo at det for dem ikke skulde vare lenge før de kunde dra hjemover og være fri for. De var morsomme å arbeide med. Morsommere enn alle andre trekkdyr, fordi de er glad i å arbeide. I sprekkene datt de rett som det var. Hvor skiene bar oss over kunde de ofte gå igjennem. Lynsnart måtte da bremsen hugges i, eller sleden veltes, hvorved den blir urokkelig. Der hang de og slang i seletøiet, over kullsorte avgrunne. De som kunde gi lyd fra sig, undlot ikke på den aller tydeligste måte å si fra at situasjonen var ubehagelig. De andre hang halvkvalt av seletøiet, og måtte nøie sig med sprelling. Men når vi så fikk dem fisket op igjen, var de like villige til å ta chansen på næste sprekk. Hele dagen kan de holde det gående på to tørfisk og et stykke talg. Om natten ligger de rullet op i et hull i sneen, og liker sig da godt, især hvis de sner ned, og der ikke er isbræ under. Er der is under blir det likeså vanskelig å holde sig varm for dem som for oss. Vann får de aldri, men er henvist til å spise sne hele vinteren, enten de nu er på langtur eller ikke. Man får respekt for menneskets iherdigste og mest tro­faste medhjelper, på en slik tur.

Den 18. april nådde vi med alt vårt habengut den øvre end av Mul­drow Glacier. Det var her Carpes depot skulde nedlegges, likesom det var her vi næste dag så farvel til våre to hundekjørere. Det var næ­sten trist å se dem forsvinne, og rart og stille blev det, for litt leven holder jo atten kraftige, ikke egentlig velopdragne bikkjer. Vi som var igjen følte oss plutselig temmelig små, i en natur hvis overveldende mektighet vi inntil da ikke hadde fått tid til å legge merke til: En kold, død, hvit, for de fleste mennesker litet innby­dende verden, i hvilken vi kom til å tilbringe nogen uker, fulle av både slit og farer, men også fulle av oplevelser.

Det var med lettet hjerte at vi den 19. april kunde forlate Muldrow Glacier på vår tur mot toppen av McKinley. Ti dagers ustanselige fa­rer for sprekker og ras var begynt å ta på nervene. Vi var nu vel 11,000 fot (3300 m.) over havet, og altså litt over halvveis, ihvertfall hvad høiden angikk. Selv om den berømte egg ”Karstens Ridge” som lå foran oss så alt annet enn innbydende ut, var vi glad over å få en forandring. Fra ”campen” kunde vi få et godt inn­trykk av denne kjempemessige ”Besseggen”. Den viste sig å være fort­settelsen av en fjellkjede vi hadde hatt på venstre hånd op hele Muldrow Glacier. Nettop her ved breens øvre ende blev kjeden lavere og dannet et litet pass, som det gjaldt for oss å komme op på. Derfra steg den igjen brattere og brattere, idet den formet eggen, og blev tilslutt borte fire tu­sen fot høiere op. Hvad tidligere ekspedisjoner hadde skrevet om eg­gen var litet opmuntrende. Hudson Stuck hadde brukt 19 dager på de 4 tusen fot, og Belmore Brown skri­ver om 60 graders vinkler både her og der.

Vi fikk snart føle at hundene hit­til hadde gjort størstedelen av arbei­det, likesom vi begynte å merke at vi kom høiere tilværs. Det var umulig for oss å bevege sig fort, og det lønnet sig ikke å ta for tunge sekker. Resultatet blev mange turer op og ned. Heri ligger grunnen til at nå så uforholdmessig lang tid går med. Man bestiger ikke fjellet en, men fem eller seks gange. Hvis man enda kunde regne med pent vær, i stedet for å måtte for­berede sig på både 2 og 8 ukers storm. Vi tok for eksempel med oss 2 tyveliters bensinkanner, hvorav den ene ligger uåpnet deroppe den dag idag. Ellers hadde vi masser av pro­viant av forskjellig slags. To primusser, nogen kokekar, soveposer, telt, isøkser, ski og staver. Et 40 meter langt klatretaug til bruk på den øvre bre, var næsten en bør for sig.  Alt måtte bæres op Karstens Ridge.

Dertil viste eggen sig å være enten rett og slett is, eller av så hårdblåst sne at vi selv med digre brodder (crampons) ikke turde ta chansen på å gå op uten hugne trin å trå i.

Pearson og jeg kom til å bli de offisielle trinhuggere. Vi hadde liten eller ingen følelse av svimmelhet, mens det for de to andre var umulig å stå opreist ihvertfall de første da­gene. Især følte Harry Liek sig ilde tilmote. Han var dessuten den av oss som var i minst god kondisjon, så vi gjorde ham til ekspedisjonens kokk, så han derved slapp en stor del av bæringen.

Efter to dagers trutt arbeide flyt­tet vi campen op til en liten avsats på eggen, hvor vi såvidt kunde grave ut to skikkelige teltplasser. Dette blev vår eiendommeligste camp. På nordsiden hadde vi et fall på 600 m. ned til Muldrow Glacier hvor vi kom fra. På sydsiden hadde vi mere enn 1200 meters fall til en annen bre som nu var kommet tilsyne. Utsikten fra denne camp skal vi aldri glemme. Især mot sydøst, så vi utover et fjell-landskap så bratt, vilt og forrevet som kanskje intet annet i verden. Et mylder av tinder, ukjente og navn­løse. Milelange breer i dype trange daler. Forsøkte vi å følge løpet av en enkelt av dem, blev den borte mellem bratte fjell lenge før vi fant rede på hvor den egentlig tok veien. En aften fikk vi se dette i skjæret av en purpurrød solnedgang. Tankene gikk uvilkårlig sydover mot Grand Canyon i Arizona. Men dette ikke kunde sies å være like storslagent.

De to tredjedele som ennu var igjen av Karstens Ridge vilde ta oss adskillige vanskeligheter. Her gikk eggen ofte over til ren blå is. Pearson og jeg hugget trin fra den lyse morgen til sen aften. Når vi så våknet neste morgen var samtlige trin igjenblåst, og måtte først graves ut før vi kunde komme videre. Tyn­nere og tynnere blev jo også luften. Vi nærmet oss nu 15,000 fots høide, og kunde merke forskjell på pusten fra dag til dag. Lindley blev etter­hvert mindre plaget av svimmelhet, og blev til god hjelp, mens Liek al­dri blev helt fortrolig med Karstens Rigde. På de bratteste steder var den ikke til å spøke med. Som oftest var den så smal at vi hugget trin for venstrefot på venstre side av eggen, og for høire fot på høire side. Når dertil kom en stigning på 45 grader, med nu over 1000 meters fall til en side, og 1600 til den annen, og ingen chanse til å få stanset hvis man skulde gli, så har jeg all respekt for Liek, som på tross av svimmelhet greide sig som han gjorde.

Alt i alt brukte vi 10 dage på eggen. Den siste dag blev særdeles slitsom, og da vi måtte slå opp telter i mørkningen kom vi for første gang på turen til å velge en dårlig, altfor utsatt plass. Ikke før var vi kommet i posene, så blåste det op så vi måtte holde oss våkne hele natten for passe på teltene. Den følgende dag gikk derfor med til å flytte camp, nogen hundre meter innpå Harpers Glacier, i ly av en diger isblokk. Denne dag var det at vi fra et litet fremspringende punkt, en skulder øverst på Karstens Rigde, kunde se to små telter dypt nede på Muldrow Glacier, nettop der hvor vi hadde hatt vår camp. I kikkert kunde vi også se to menn bevege sig omkring teltene. Carpes ekspedisjon var kom­met. De holdt nok nu på med sine observasjoner.

Det var også denne dag, den 29. april, at vi fant det tidligere omtalte termometer. I nitten år hadde det ligget der, og en eller an­nen gang i løpet av den tid registrert den lavest temperatur som noensinne er målt i naturen, nemlig minus 73 gr. celsius.

Nettopp som vi den følgende dag hadde vært på vår første tur opover Harper Glacier og var kommet ned til campen igjen, hadde vi en oplevelse som jeg tør si er en av de aller sjeldneste. Vi hørte plutselig duren av et aeroplan ganske tydelig, som om den kom fra vår umiddelbare nær­het. Vi stirret og stirret op i luften som man jo i almindelighet gjør efter et aeroplan, men kunde ikke få øie på det. Så slo den tanke oss at flyveren kanskje på bestilling var kom­met inn for å slippe ned proviant til Carpe. Med all den fart vi formådde å sette op, kom vi oss ut på vårt utsiktssted, hvorfra vi kunde se ned på Muldrow Glacier. Herfra hørte vi duren av motoren ennu meget tyde­ligere, men det var ikke før Liek fikk frem kikkerten sin at vi fikk øie på en liten tingest som nærmest lignet en øiestikker, og så ut til å kretse rundt teltene dypt der nede. Her satt vi altså 4500 fot høiere og så rett ned på et aeroplan som fløi hele 11,500 fot over havets overflate. Den situa­sjon kommer få mennesker til å opleve. Vi så ham snart vende nesen nordøstover igjen og forsvinne. 2 ti­mer senere vilde han være i Fairbanks. Oss vilde turen i beste fall ta 2 uker.

Harper Glacier, som vi nu var på og skulde følge til en høide av 17,000 fot, var en skuffelse for så vidt som vi i ti dage møisommelig hadde dradd på 4 par ski som det viste sig at vi ikke kunde bruke. Breen var altfor hard og småskavlet. Jeg, som hadde satt mig i hodet at dette skulde være en skitur, brukte dem til 16,000 fots høide, men måtte da opgi det som håpløst. Bortsett fra skavlene var breen god å gå på, og hadde langt færre sprekker enn Muldrow. Vanskeligheten var nu ene og alene den fortynnede luft. Oxygenbeholdere hadde for vårt vedkommende aldri vært på tale, da vi bare skulde 20,300 fot tilværs, og visste at man i Hima­laya har nådd 24,000 fot uten kje­miske hjelpemidler. Nogen storflying blev det imidlertid ikke. For en tid kunde vi gå 40 skritt ad gan­gen, men måtte ved 16,000 fot kutte ned til 30 langsomme skritt. Innimellem stod vi så og pustet i et len­gere tidsrum enn vi hadde beveget oss, men måtte passe på å komme avgårde igjen før vi begynte å fryse. På denne øvre del av turen hadde vi nemlig mellem 20 og 30 kuldegrader. Vi var en måned tidligere ute enn nogen av de foregående ekspedisjoner, og hadde derfor gjennemgående la­vere temperatur. Mange trodde vi gjorde feil i å starte så tidlig, man det viste sig snart at vi tvert om var i siste liten.

I 17,000 fots høide anla vi vår sy­vende og siste camp. Herfra mente vi å kunne bestige de respektive top­per hver på en dag. Det var her at Hudson Stuck 19 år tidligere hadde ligget værfast i hele 3 uker. Skulde vi ennu ha hellet med oss og få en eller flere dages klart vintervær, el­ler skulde vi som de andre overraskes av storm fra syd, som i mai måned gjerne bringer mildere vær, men også sne og tåke over McKinley.

Det var med en viss spenning og fulle av forhåpninger, at vi krøp i po­sene om aftenen den 6. mai. Vi hadde ikke vanskelig for å sove, tvert om. Men vi var nu så høit oppe at vi for eksempel blev anpustne av i snu oss i posene. De aller minste bevegelser var store anstrengelser. Vi spiste li­tet, nærmest fordi det var for an­strengende å åpne hermetikkbokser og pumpe press på primussen. Ko­kende vann var der ikke varmere enn at vi kunde stikke fingrene i det, og havregrøten, som var det vi likte best, måtte koke i minst 4 gange så lang tid som ved havets overflate.

Den 7. mai oprant med strålende klart, koldt og stille vær. Omennskjønt vi hadde proviant for mere enn 14 dage med oss, og god lyst til å hvile en dag før vi tok den siste hårde tørn, så turde vi ikke la chansen gå fra oss. Utstyret med hver vår isøks, brodder, alle de klær vi eiet, fo­tografiapparater og nogen rosiner, gav vi oss ivei kl. 9 om morgenen. Vi begynte med våre vanlige 30 skritt, men var ikke kommet mange meter over campen før vi måtte slå av til 25. Vi blev gjerne stående opreist og hvile, for det var for anstrengende å reise sig igjen efter å ha sittet. Efter hver hvil var vi friske som fi­sker, og kunde nyte både tilværelsen og utsikten i fullt mål. De første 10 skritt gikk fint. Ved det 15de skritt begynte vi å tvile på at vi kunde greie alle 25. De siste 5 skritt var en pine, og vi var komplett utkjørte før vi greide å bli varme. I de mange bø­ker jeg har lest om denne slags be­stigninger har jeg alltid trodd at dette med tynn luft og dårlig pust var litt av en overdrivelse. For å klarlegge hvilken sørgelig virkelighet det her dreiet sig om, må jeg gjengi en liten betegnende episode. Henimot top­pen gikk min ene crampon løs fordi en hempe røk. Jeg hadde litt plun­der med å få den på igjen, og bad de andre om å gå videre når det passet dem. Da jeg var ferdig, hadde de fått ca. 60 meters forsprang. For å ta dem igjen la jeg på fra 25 til 30 skritt, men måtte straks slå av til 29. Efter bare 3 etapper måtte jeg gå ned til 28 skritt, men selv ikke det greide jeg å holde. Med 27 skritt mot deres 25 gjenvant jeg de tapte 60 meter på to timer. Dette var vel å merke i en høide av 20,000 fot, og alt­så henimot 5000 fot høiere enn Mont Blanc.

8 timer tok opstigningen. Kl. 5 om ettermiddagen den 7. mai stod vi på toppen. Jeg vet intet i denne ver­den som tilfredsstiller mig mere enn å nå toppen av et fjell. Jo vanskeligere eller slitsommere opstigningen har vært, desto større er tilfredsstillelsen. I fire år hadde jeg ønsket mig avsted på denne turen, og i vel fire uker hadde vi slitt oss frem praktisk talt tomme for tomme. I dette ene­ste øieblikk fikk vi belønning for alt sammen. Hvori belønningen egentlig ligger vet jeg næsten ikke selv, men jeg tror det er i bevisstheten om vir­kelig å ha nådd et mål.

Om utsikten fra Nordamerikas høieste punkt er der litet å si. Man er simpelthen for høit oppe. Alt om­kringliggende ser nu næsten flatt ut. Bare Mount Foraker lå der mørk og mystisk med skarpe konturer mot en strålende solnedgang. Vi forsøkte å ta nogen fotografier, men måtte snart opgi det. I bare 4 minutter hadde jeg vatten av hendene, og frøs på den tid fem fingertupper i en så sterk grad, at de efter først å ha vært hvite, nogen uker senere blev helt sorte, og falt tilslutt av, med negler og alt. Først nu, et halvt år senere, begynner de igjen å se skikkelige ut.

Vi var enige om at 30 graders kulde heroppe, var å sammenligne med 50 grader lavere ned. Hjertet har kanskje vanskeligere for å holde blodet i hurtig nok omløp. Efter et kvarters tid frøs vi tilstrekkelig til å begynne nedstigningen, og det på tross av at vi var godt klædd. Tre hele lag tykt ullundertøi. Et par knebukser, med lange blå skibukser utenpå. Tre tykke sweatere, hvorav en var islender av varmeste sort. Dun-lerrettsanorakk og lang bukse utenpå det hele. Store ulveskinnsvotter. Fire par strømper og to par raggsokker inni lappesko – (skaller), med gress i bunnen. Takket være jernbrodder, som syntes å trekke kul­den rett op av isen, så frøs vi tross alt tærne i samme grad som fingrene.

Nedstigningen gikk i en fart. Mer­kelig nok bortfaller da vanskeligheten med å puste. Man kan løpe ned der hvor man har måttet krype op. Ved en liten gruppe stener som stikker frem av sneen bare 300 fot under toppen, efterlot vi en liten spesielt laget metalltube, inneholdende papirblokk og vedheftet blyant. Hvorfor vi på for­hånd ikke hadde skrevet våre navner på blokken er mig aldeles ufattelig. Kanskje vi ikke vilde foregripe begi­venhetenes gang. Som det nu var, stod vi der og plundret med for­frosne fingre. Samtlige navne blev helt uleselige, men da de meste som kommer får mer enn nok med å skri­ve sine egne navn, kan det forsåvidt være ett fett med skjønnskriften.

Lindley og jeg var nettop iferd med å plassere tuben i en kløft av en stor sten, da Pearson med ett blev borte for oss. Han pleide alltid å få hast­verk når han begynte å fryse, og vi skjønte ikke at noget galt var hendt, for vi næste øieblikk så ham stå og vifte langt nede på en flate, ca. 800 fot under oss. På et stykke is, like nedenfor stenen, hadde han mistet fotfestet, og rutchet utfor. Isøks, brodder, ryggsekk, lue og vatter, hadde han mistet på veien, og da vi se­nere kom ned til ham, viste det sig at nesen og det ene øret var så godt som borte det også. At den skarpe enden av isøksen var gått næsten tvers gjennom underarmen på ham, opdaget han først næste morgen. Pearson hadde ord på sig i Alaska for å være en hardhaus, og jeg tør si at jeg aldri har truffet hans like. Blodig og opskrubbet som han var, med et ansikt så ophovnet at han bare kun­de se på ett øie, og lite nok på det, diltet han efter som om intet var hendt. Inntil vi nådde Camp kl. 9 om aftenen. Den forpleining han da kun­de få var langt fra 1. klasses. Vi smel­tet nok sne til å vaske blodet av an­siktet hans. Ellers var vi for slitne til å spise, så vi drakk en varm rumtoddy og krøp i posene, uendelig takknemmelige over å ha oplevet en klar dag på toppen av McKinley.

Næste morgen var ingen av oss særlig høie i hatten. Især stod det dårlig til med Harry Liek. Han had­de vært nær ved å besvime flere gan­ge på nedturen om aftenen, og treng­te nu en hviledag. Likeså var det nød­vendig for Pearson å ta tid til å se efter hvor han egentlig hadde slått sig. Han fant da det stygge sår i underarmen som måtte forbindes så godt vi kunde greie det. Dagen var klar og fin som den foregående. Mot aften var vi kommet oss til de gra­der at vi turde tenke på eventuell bestigning av den nordre pigg den følgende dag. Vi hadde planlagt å forsøke begge topper hvis været tillot det. Der var litt diskusjon om hvor­vidt vi ikke burde slutte mens leken var god, men vi fremholdt at vi foreløbig ikke har utrettet mer enn våre forgjengere, og at vi, hvis været holdt sig, ihvertfall burde gjøre et forsøk.

Avtalen blev at vi næste morgen skulde la værguderne bestemme for oss. Så oprandt den 9. mai med like strålende vær som de to foregående dage. Turen til toppen av den nordre pigg blev en nøiaktig repitisjon av den foregående. Vel 8 timer op, og ca. 3½ time ned. Den lille høideforskjell på 300 fot var umerkbar. Dette var en første-bestigning, og vi var de eneste som hadde vært på begge topper av McKinley.

Da vi så våknet tidlig om morgenen 10. mai slet vinden i teltene. Utenfor snedde det, men hvad gjorde det oss. Med god samvittighet kunde vi pakke sammen og dra vår vei. Fort gikk det ikke, da hver eneste liten beve­gelse fremdeles var en anstrengelse. Et av teltene lot vi ligge igjen. Om­trent 1½ kanne bensin, proviant for minst 10 dage, og alt annet vi kunde tenke oss å undvære på nedturen, lot vi bli liggende. Klokken 12 hadde vi 4 tunge sekker ferdigpakket. For si­ste gang benyttet vi vår lille spiralvekt. Vi hadde nemlig gjort oss til regel å dele likt så godt det lot sig gjøre. Med 32 kg. hver på ryggen sa vi farvel til vår høieste teltplass. Mon om nogen av oss igjen skulde opleve å slå telt 17,000 fot over havet, og hvor vilde det da bli, for på McKinley går man neppe to gange. Nedover Harper Glacier gikk det i en fei. Vi hadde vinden i ryggen, og mer sprang enn gikk. De styggeste sprekkene had­de vi merket med skiene som vi ikke fant bedre anvendelse for. På 3 timer var vi nede ved vår gamle telt­plass under isblokken. Her hadde vi noe film og andre småting bortgjemt som måtte finnes frem i en fart. Pla­nen var nemlig å nå Muldow Glacier samme dag. Der hadde vi tenkt å hvile over en dag sammen med Carpe og hans følge. Ved 4-tiden om eftermiddagen tok vi eggen fatt. Det blå­ste fremdeles og snedde nokså tett. Vi så snart at eggen kom til å ta lenger tid enn vi hadde tenkt. Dette spilte mindre rolle, da det mot midten av mai i Alaska likesom hos oss er lyst nok til å ferdes ute om natten. Hvis ikke våre spor for størstepar­ten hadde fulgt eggen nøiaktig, vilde vi ha hatt vanskelig for å finne dem. De var, som vi hadde ventet, helt igjenblåst, så hvert eneste trin måtte graves ut igjen. Hvad vi ikke riktig hadde regnet med var at dette arbei­de var umåtelig meget vanskeligere nedover bakke enn opover. Med tung sekk på ryggen var det umulig. Vi fikk istand et system, hvorved vi avløste hverandre med bestemte mellemrum. Idet en mann overgav spa­den efter å ha gravet ut sitt antall trin, grov han et hull ved siden til næste manns sekk, mens han selv gikk tilbake efter sin egen. Antall hul­ler som skulde graves, bestemte vi i forhold til den enkeltes styrke og utholdenhet, som vi nu kjente nokså godt. I vår glede over å være på nedvei, hadde vi lett for å ta for store chanser. Lindley gled engang stygt, men blev liggende på maven tvers over eggen. Natten både kom og gikk, og vi var fremdeles på Karstens Ridge. Først klokken 6 om morgenen nådde vi ned til Muldrow Glacier. Vi kunde ikke komme til Carpes telter fort nok, for å få en prat som vi så lenge hadde gledet oss til.

Det er mig helt umulig å beskrive hvilket inntrykk det gjorde på oss å finne teltene tomme. Slitne som vi var blitt efter 18 timers stadig an­strengelse og nerveanspennelse, må jeg tilstå at det i nogen minutter gikk helt rundt for oss. Alle mulige tanker strømmet gjennem hodet. At der var noget galt på ferde, visste vi med en eneste gang. Et tykt lag nysne dek­ket alle spor omkring teltene. Alt tydet på at ingen hadde vært der på flere dage. Vår første tanke gjaldt eg­gen, hvor vi nettop selv hadde tilbragt de siste 14 timer i intens spenning. Hadde disse menn også villet forsøke å gå op, kanskje gått i tau, og så en glidd utfor og trukket de andre med sig? Kunde vi i så fall ha unngått å se hvor dette var hendt? Det for­bauset oss å finne bare to soveposer. Vi hadde ventet å finne 4 eller 5 mann. Så fant vi snart de to menns dagbøker. Den ene tilhørende Allen Carpe, lederen. Den annen, mer utfør­lig skrevet og tilhørende Theodor Ko­ven. Av disse fremgikk det at de to menn var bragt ut til Muldrow med aeroplan fra Fairbanks vel en uke tidligere, at de hadde fulgt vår ”trail” op breen, funnet depotet, og begynt å ta sine observasjoner. Den 7. hadde de skrevet i dagbøkene for siste gang. De var da bekymret over at ekspedi­sjonens tre andre medlemmer, som ikke hadde kunnet starte samtidig ennu ikke hadde vist sig. Av bøkene kunde vi slutte at de to menn var gått nedover breen for å møte sine tre venner. Dermed blev vi litt beroliget.

Der var håp om at de var nådd ned til sine kamerater, og var i live, om ennskjønt vi ennu syntes det var rart at de ikke hadde tatt med sig sine soveposer. Slik som det så ut i teltene tydet alt på at de hadde ventet å være tilbake samme aften. Ro på oss til å hvile fikk vi ikke. Ikke heller tok vi tid til å smelte sne og begyn­ne å koke. Vi spiste litt knekkebrød med smør og syltetøi på, og gav oss hurtigst mulig i vei nedover. Det skul­de ikke bli lett å holde veien. Det viste sig å ha kommet mellem 8 og 10 tommer sne, og våre spor var helt borte. Hele ti dage hadde vi imidler­tid tilbragt på breen på opvei og var blitt godt kjent. Av og til så vi an­tydning til gamle skispor. Disse fulgte ikke nøiaktig den vei vi var kommet op. Dette skremte oss igjen. Vi kunde se at de to menn ikke var sikre på veien. Vi visste at de var gått nedover uten tau, for vi hadde funnet tauet deres, og det var lite sannsynlig at de hadde to. Tau er dessuten av liten hjelp når man bare er to. Kun­de de allikevel ha greiet sig? Alle mulige tanker løp gjennem hodene på oss. Hadde vi gjort dem en bjørnetje­neste ved å bringe deres instrumen­ter og utstyr med oss til den øverste ende av Muldrow Glacier. For oss hadde det vært nødvendig å gå op og ned mange gange. Vi lærte breen å kjenne, så vi kunde ha gått den i blinde. For dem blev det for lettvint. De hadde fulgt våre spor og gått op på nogen timer det stykke vi brukte ti dage på, og naturligvis lagt mindre merke til detaljer.

Som vi forsiktig fulgte vår gamle vei nedover uten å kunne se spor av den, og var kommet 4 km. nedenfor campen, fikk vi se en liten mørk flekk i sneen et stykke ute til venstre. Vi stanset og så på hverandre. Ingen av oss sa et ord. Ingen av oss var i tvil. Selv gikk jeg først i tauet og svingte langsomt ut til venstre. Kom­met helt borttil blev vi stående igjen. Der foran oss med ansiktet vendt nedad lå liket av en mann. Det var Theodore Koven. Han var delvis nedsnedd og så ut til å ha ligget der i flere dage. Et sår i hodet og et stygt sår på leggen, viste at han var falt i en sprekk. Ski hadde han ikke på sig. Vi antok at disse var brukket i fallet, at han så hadde vært istand til å klatre ut, men på grunn av blodtap og utmattelse forøvrig, ikke hadde greid sig svært lenge. Vi kunde bare delvis følge hans spor, men så at de kom fra en meget farlig del av breen.

For å se om vi muligens også kunde bli klar over Carpes skjebne, fulg­te vi sporene inn blandt et mylder av store sprekker. Her og der så vi også en tydning av skispor. Alle var de praktisk talt utslettet efter de siste dages snefall, så hvad som egentlig var hendt, kunde vi umulig få rede på. Hvor enn Carpe befant sig, visste vi at han ikke var i live. Sannsynligst lå han i en av de tyve-tredve sprekker i vår umiddelbare nærhet. De var alle umåtelig dype, delvis av slike dimensjoner at hele jernbanetog kunde forsvinne i dem, Efter ca. 1 times forsiktig undersøkelse av breen på dette sted, opgav vi alt håp om å finne ham.

Vår næste tanke var å bringe Kovens lik med oss til den del av breen hvor et aeroplan kunde lande. Den eneste mulige måte var å gå tilbake til campen efter en liten slede som hundekjørerne hadde latt ligge igjen.  Mens Liek og Pearson blev sittende igjen og vente, gikk Lindley og jeg efter sleden. Det blev en lang time å vente. Kommet ned igjen, tullet vi Koven inn i det telt vi fremdele had­de med oss, og bandt ham på sleden med vårt eget tau, da der intet annet fantes. Den ene tauende fikk jeg for­an til å trekke i, mens Lindley fikk den annen bak sleden til å holde igjen med. Vi var begge på ski, mens Pear­son og Liek nu kom efter på truger. De torde ikke bruke ski, når vi nu ikke kunde ha tau på. Hele manøveren var litt risikabel, men noget måtte jo gjøres. Vi var neppe kommet to hun­dre meter avgårde, før Pearson, som var nr. 2 i rekken, plutselig forsvant. Et rundt hull i sneen mellem oss og Liek var alt vi kunde se. Vi begynte straks å rope, men fikk først intet svar. For Harry Liek ble forskrek­kelsen nesten mer enn han tålte. Han blev helt overnervøs og ubrukelig på resten av turen. Med godt tak i tauet gikk Lindley ut til kanten av sprekken og ropte igjen. Fra jordens inderste indre hørte han så en stemme som svarte at han var ”allright”, men han måtte ha tau. Atter en times tid gikk med til å få først sekken, så mannen op igjen. Han var falt 40 fot rett ned, men i en smal sprekk, hvor ryggsek­ken blev for bred så den holdt igjen på sidene og saktnet farten. Han brakk trugene helt i filler, men slo sig ellers ikke.

Det var klart at vi under disse omstendigheter måtte la Koven ligge hvor han nu lå. Vi trengte tauet til eget bruk, og torde ikke ta flere chanser. Sleden satte vi på ende som et merke der hvor vi forlot ham. En­nu hadde vi ca. 10 km. igjen av breen, med mer enn 100 sprekker som vi visste om fra opturen, og minst like så mange som vi ikke tidligere hadde opdaget. Dertil en uhyggelig visshet om at det gjaldt livet å følge en løipe som vi absolutt ikke kunde se.

Situasjonen var ikke morsom. Har­ry Liek var ubrukelig. Grant Pearson så nervøs og opskaket at han ikke var i stand til å tenke klart. Alfred Lindley fremdeles i åndelig vigør, men av naturen blottet for almindelig ori­enteringsevne. Jeg selv også så sliten og nær nullpunktet, som man vel kan komme og fremdeles ha alle sine san­ser i behold. Det var nu nemlig 30 timer siden vi hadde startet den fore­gående morgen. Ennu tok det oss 9 timer å komme over breen. Jeg tør trygt si de verste 9 timer jeg noensinne har oplevet. Jeg fikk æren for at vi i det hele tatt greide oss den kvelden på Muldrow Glacier.

Klokken 3 om morgenen (den 8. dag) nådde vi Mc. Gonnigal Pass, det sted hvor vi kunde forlate breen. Her fant vi den annen del av Carpes eks­pedisjon. En mann var syk. Dette var grunnen til forsinkelsen. Den annen var der for å passe den syke. Den tredje var på vandring i villmarken for å finne en hytte med telefon, så han kunde ringe til Fairbanks efter aeroplan for den syke. Den tredje hadde vært borte i 4 dage, og var antagelig gått sig vill, men var forsåvidt ikke i fare som han var nede i lavlandet hvor der fantes ryper i massevis og nok av ved. Selv uten børse regnet man med at han kunde kverke nok ryper til eget bruk. Vi lovet å sende aeroplan ut så fort som mulig, og da dette kom nogen dage senere, var mannen kommet tilbake til de to andre. Hadde vi nu hatt telt med, og ikke brukt det på annen måte, vilde vi sikkert slått leir her. Som det var, gikk vi videre til vår oprinnelige ”Base camp”, bare en norsk mil lenger nede, hvor vi hadde telt stående, proviant i massevis, ophuggen ved og alt i orden.

Denne camp nådde vi klokken 5 morgen den 3. dag. Vi hadde da holdt det gående i 41 timer med 32 kg. hver på ryggen, og bare spist ett lite måltid. Tross alt tror jeg den men­tale påkjenning hadde vært verre enn den fysiske. Liek og Lindley falt om på gulvet i teltet, og sovnet næsten før de fikk sekkene av ryggen. Pearson derimot begynte å koke. Østerssuppe og varme pølser var efter hans mening ikke noe for flott efter 41 slitsomme timer. Mine siste krefter gikk med til å oparbeide en interesse for pølser på dette tidspunkt. Hadde jeg holdt følge med Pearson hittil, så kunde jeg ikke gi mig i den 42. time. Da maten var ferdig, vekket vi de andre. Vi spiste godt, men sa lite. Så la vi oss, og vi sov godt.

Klokken 5 om ettermiddagen, altså 10 timer senere, våknet vi igjen og var sultne. Kunde jeg bare beskrive de to timer vi da var våkne. Solen skulde nettop til å gå ned. Aftenen var klar og stille. Der var vår i luf­ten. Enkelte bare rabber her og der, og ryper som kaglet overalt. Det var som om vi skulde begynne et nytt liv, med bare sommer og sol, og som om de siste netter og dage var slut­ten på alt hårdt, koldt og trist i den­ne verden. Aldri hadde vi følt oss så lykkelige over å være i live.

---

Faktaboks:

 

Erling Strøm ble født 26. august 1897 i den norske fjellheimen. Han tilbragte sine første åtte år over tregrensen, hvor vinteren varte i syv-åtte måneder. (Hans far var ingeniør og jobbet med oppføring av tuneller.) Erling fikk sine første par ski som to-åring, og vant sine første medaljer i skihopp som 10-åring, i 1907, i juniorkonkurranser i Osloområdet. I 1916, da han var 19 år, konkurrerte han på høyeste nivå, og fikk de neste fire årene en rekke førsteplasser på merittlisten. Han representerte Norge under ‘’Nordiska Spelen,’’ forløperen til vinter-OL, og hoppet selvsagt i Holmenkollen. I 1918 tjenestegjorde han i Kongens Garde, og var én av skiinstruktørene som lærte Kronprins Olav å gå på ski.
               Erling reiste til Amerika i mars 1919, hvor han jobbet som cowboy (kveggjeter) i Arizona. På grunn av allergi mot høy måtte han etter hvert gi opp ranch-livet, og han reiste til Colorado for å besøke en venn som var ingeniør. Her oppdaget han skihoppernes Mekka. Han fikk lånt et par ski, og meldte seg samme dag på en hoppkonkurranse, som han vant. Like etter ble han Colorado State Champion, og året etter vant han samme tittel i langrenn. I 1927 vant han kombinert og ble Western Champion. Samme år utførte han, sammen med flere andre skandinaver, skibestigning av Longs Peak 4346m, noe ingen hadde gjort tidligere. Høsten 1927 ble han spurt om å være skiinstruktør ved Lake Placid. Der tilbragte han 11 sesonger, og var med på å øke interessen for alpint i Amerika.
               Etter hvert begynte han å arrangere vår-skiturer til Mt. Assiniboine i Kandiske Rocky Mountains, og opprettet skiskole der, i Stowe, og i Vermont. I 1931 gikk han sammen med Alfred Lindley 400km på ski gjennom Kanadiske Rocky Mountains for en vinterbestigning av ‘’The Columbian ice fields’’ (stor isbre).
               I 1932 ledet han den første skibestigningen av Mount McKinley, sammen med Lindley og to Alaskabeboere; Grant Pearson and Harry Leek.
               I 1972 ble Erling Strøm valgt inn til U.S. National Ski Hall of Fame.