Nordmann på Annapurna

Annapurna 1 er det eneste av de 14 8000 meterne som ingen nordmenn har besteget. Det er også det fjellet som er farligst statistisk sett. 28% av de som prøver seg på fjellet dør, og dette er ikke noviser, men profesjonelle klatrere. Fjellet er notorisk farlig med stadige snøskred og ingen trygge ruter.

Tidligere norske forsøk:
2014 Tore Sunde-Rasmussen
2015 Tore Sunde-Rasmussen og Hilde Alnæs     
2017 Håkon Åsvang

Håkon på Annapurna i 2017, like etter å ha blitt tatt av skred.

Håkon, som har besteget alle Seven Summits samt Manaslu uten oksygen, forsøkte seg for to år siden. Du kan lese mer om hva som skjedde da, her. Nå gjør han et nytt forsøk med Nirmal Purja aka Nims som guide, samt Rupert Jones-Warner – tidligere Everest bestiger og fotograf. Nims skal i år forsøke å klatre alle 14 8000 meters fjellene i løpet av 7 måneder. Den stående rekorden innehar Sør-Koreaneren Chang-Ho Kim, som fullførte på 7 år og 11 måneder. Så dette er et meget ambisiøst prosjekt. Annapurna er det første fjellet han skal klatre, og grunnen til at han også guider turen er på grunn av finansieringen til prosjektet som han har døpt Project Possible. Nims er en maskin; født i Dhaulagiri regionen i Nepal, var soldat i Gurkhabrigaden som er underlagt den britiske hær før han ble spesialsoldat i Royal Marines. Han er grunnlegger av guideselskapet Elite Himalayan Adventures, og har blant annet besteget tre 8ooo meters fjell på fem dager (Everest, Lhotse og Makalu).

På grunn av den store rasfaren har det blitt vanligere å klatre Annapurna tidligere i sesongen. Teamet ankom derfor basecamp 28. mars. De fløy klatrere og utstyr inn med helikopter, noe som har blitt vanligere de senere årene. Veien inn til basecamp er kronglete og farlig, og på tidligere ekspedisjoner har bærere skadet seg og noen har også mistet livet.

Det blir spennende å følge denne ekspedisjonen!

/0 Kommentarer/av

Vibeke på Noshaq

Dette er del tre av en artikkelserie, klikk her for å lese del én, og her for å lese del to.

Vibeke er en snartur i Norge før hun reiser videre til Nepal. Dermed ble det mulig med en førstehåndsfortelling av ekspedisjonen til Noshaq, Afghanistans høyeste fjell.

  • Hvordan kom denne turen i stand for din del?

Ja, det er egentlig en lang historie det også. Jeg ble forespurt av film crew’et om jeg kunne være guiden deres. En av dem er en god venn av meg som jeg har klatret med på Everest og som jeg kjenner godt fra fjellene i Nepal. Det var han som anbefalte meg og som ba dem spørre meg om å bli med som guiden deres. 

I utgangspunktet hadde Ascend planlagt med to separate team; ett team med de afghanske jentene, og ett team med dokumentar og film-folk. Ascend-jentene skulle guides av Danika Gilbert og hennes mann. Film crew’et skulle guides av Emilie Drinkwater og meg. Ingen av de andre guidene hadde erfaring fra høye fjell, så jeg ble raskt hovedpersonen i planlegging av ekspedisjonen. 

Kun en måned før avreise var Danika’s mann utsatt for en ulykke og både hun og mannen meldte avbud og ville kansellere hele ekspedisjonen. Det var da Emilie og jeg gikk i dialog med Ascend og sa at vi kunne guide hele gruppen samlet. Vi ble enige om at dette kunne la seg gjøre, men med et antall på maks 2 på hver av oss. Vi var også enige om at vi måtte revurdere situasjonen når vi kom til fjellet og så vanskelighetsgraden og nivået på de andre i teamet. (om vi skulle revurdere til 1-til-1 istedenfor 2-til-1). Så fra å bli forespurt som co-guide til film crew’et, havnet jeg altså opp som hoved guide for hovedpersonen 🙂 

  • Hva slags forberedelser til turen måtte du gjøre?

På grunn av at jeg var den eneste med erfaring fra høye fjell (over 7000m) var jeg med i planleggingen av ekspedisjonen fra det øyeblikket jeg ble med i teamet. Siden vi i utgangspunktet skulle klatre som to team, var det mye koordinering for å være sikre på at vi hadde med oss nok og rett utstyr. På grunn av lite skriftlig materiale fra tidligere ekspedisjoner, og lite informasjon på nett, var det kun ut fra telefonsamtaler og mail med en afghaner, en iraner og to polakker som hadde klatret fjellet før, som gav oss informasjon om hvordan de oppfattet fjellet. Jeg brukte også satellitt foto. Det var med andre ord grunnleggende forberedelser ifbm. utstyr, rute-analyse, logistikk og redning/evakueringsplanlegging.

I tillegg kommer faktoren med å reise til et krigsherjet land. Man må blant annet gå gjennom et minefelt for å komme inn til base camp. Men det som krever forberedelser er sikkerhetsvurderinger i forhold til at Taliban er i området. Jeg er takknemlig for erfaringer jeg har opparbeidet meg etter å ha arbeidet i krise- og krigsområder.

  • Hvordan var det å reise til Afghanistan?

Det å reise til Afghanistan byr ikke på problemer. Det er enkelt å få turistvisum og det er en helt vanlig flight med helt vanlige mennesker som lander i Kabul. Flyplassen er som alle andre flyplasser og byen er vakker, men det er dessverre ikke en trygg by. Man må hele tiden tenke sikkerhet. 

  • Kan du fortelle litt om dagene i Kabul og møte med jentene?

Det var helt herlig å møte jentene for første gang. Vi hadde også samling med alle jentenes foreldre hvor vi gikk gjennom hele ekspedisjonen slik at de også kunne stille spørsmål og bli tryggere på at vi tok vare på deres jenter. Dagene i Kabul var hektiske; alt utstyr måtte teste og prøves og pakkes. All mat måtte kjøpes og pakkes, og alt utstyr til jentene måtte gjennomgås før pakking. Så det ble hektiske og lange dager, men vi var alle så forventningsfulle til ekspedisjonen så det var god stemning og høye forventninger i luften.

  • Hvem var med på ekspedisjonen?

Det var i utgangspunktet 4 afghanske jenter som skulle få være med på ekspedisjonen. Ei av dem hadde hatt prolaps for bare noen måneder siden så hun visste at det muligens kun ble Base Camp som ville bli hennes høyeste camp på ekspedisjonen. Hun følte på det på turen inn til Base Camp og fant ut at det ble det rette valget. 

Foto crew’et bestod av 4 stk:  2 fotografer (en fotograf og en journalist) med minimal erfaring fra fjell og ekspedisjoner, en fotograf og droneflyger med svært god erfaring fra klatring, høye fjell og ekspedisjoner (jeg har klatret med ham i Himalaya), og sistemann var med som bærer for foto crew’er. Han var erfaren fra fjell men ikke ekspedisjoner og høye fjell eller teknisk klatring.
Utover disse var det med en journalist og to representanter fra Ascend til Base Camp.
Og så var det Emilie og jeg som var guider.

  • Hvordan var turen fra Kabul til fjellet?

Uten tvil var det mye mer risikofylt å reise til fjellet, enn å være i fjellet og klatre. Å klatre fjellet var fredfylt og vakkert. Der spiller det inn alle faktorer som vi er vant til å ta i betraktning når vi klatrer, slik som vær, vind, snø, teknisk vanskelighetsgrad, ras- og skredfare. Dette er variabler som vi er vant til å håndtere og som vi vet vil være der når vi drar for å klatre et fjell. Men når man dra til Afghanistan for å klatre, så legger man til en ekstra faktor. I dette landet må man ta mange flere usikkerhetsfaktorer i betraktning. Jeg er svært takknemlig for min bakgrunn og erfaring fra mange jobber i krise og konfliktområder som jeg kunne ta med meg som erfaringer inn i både planlegging og gjennomføring av ekspedisjonen. Her måtte et helt annet sikkerhetsnett på plass.

Vi fløy småfly fra Kabul til Ischkashim. Et selskap som flyr alle NGO’er i området. Vi fikk reise med dem pga at Ascend er en NGO. Vi ble jo også forsinket inn til fjellet på pga kamper mot Taliban bare 20km sør for der vi skulle lande da vi fløy fra Kabul til Ishkashim. Også i Kabul var det daglig risiko å ferdes rundt. Mens vi var i Kabul ble det gjennomført 4 selvmordsangrep. Da vi fløy nordover ble vi omdirigert på grunn av kamper. Vi måtte lande langt unna, noe som resulterte i en 13 timers biltur på humpete veier i nord. Jeg ser jo på dette som fantastiske opplevelser, og svært spennende og ekstra givende å kunne bruke et enda bredere kunnskapsfelt på en ekspedisjon. 

  • Kan du beskrive dagene i fjellet?

Her er det så masse å skrive. Det var jo fantastisk å begynne å klatre i det fantastiske fjellet. Det var varmt så det smeltet mye i den perioden vi var der. Det ble derfor større rasfare. Det nedre partiet mot BC var svært ras-utsatt. De partiene med snø mellom BC og C2 ble også mye mere isete og således mye farligere utover perioden. Det var jo også fascinerende å se hvordan fjellet endret seg. Vi hadde mye godt vær, men også et par dager med whiteout hvor vi ble liggende værfaste. På kvelden etter en slik dag var det helt fantastisk solnedgang i et skydekke i oppløsning. En magisk stemning. Ja både soloppgangene og solnedgangene var magiske.

Fjellet var et utrolig fint fjell å klatre. Vi ble liggende ekstra lenge i C2 pga at Hanifa ble høydesyk og måtte ned til C1 for å bli bedre. Emilie gikk ned med henne mens jeg tok med meg film crew’et på en bære-runde opp til C3 i mellomtiden. Stemningen var god for utenom da Hanifa oppdaget at hennes venner ikke ville vente i BC på henne. Da ble hun veldig trist, men jeg klarte å endre fokuset hennes slik at vi rettet all energi mot toppen.

  • Fortell om toppstøtet

Vibeke leder an på Noshaq.

Fantastisk dag, fantastisk vær. Vi kom i gang veldig sent pga at Hanifa var dårlig kvelden før og vi brukte således lengre tid dagen etter. Det var mye løssnø å stolpe så det tok tid å komme seg fremover. Theresa (ene fotografen) var svært sliten og også bæreren var sliten så det gikk svært sent. Etter ca. 4 timer bestemte Theresa seg for at hun måtte snu. Emilie var også sliten og mente at hun ikke kunne nå toppen. Hun tok derfor med seg Theresa tilbake til C4. Sandro (droneflygeren) og jeg ble enige om at vi kunne klare å få Hanifa opp til toppen. Vi hadde en ny runde på om vi skulle fortsette da vi nådde den siste kammen mot toppen. Fremdeles cirka 1 time igjen, og ca 1 time til solnedgang. Vi ble enige om at vi kunne klare det! Og vi diskuterte hvordan vi skulle ta henne ned igjen i mørket. Og når vi var enige på hvordan vi skulle gjøre det, var det bare å gå på. Og det var helt magisk å stå på toppen i solnedgang og se hvor enormt lykkelig Hanifa var.

Turen ned gikk fint og overraskende raskt til å være i mørket. På de bratte partiene hadde vi Hanifa i kort tau, og guidet hvert enkelt skritt.

  • Hvordan var stemningen etterpå?

Vi var glade for at vi hadde klart det. Jeg var stolt over at Sandro og jeg hadde tatt avgjørelsen å gå til toppen selv om vi visste at vi måtte gå ned i mørket. Emilie var trist for at ikke hun kom seg opp. Men vi var alle fokusert på jobben vi hadde foran oss med å klatre ned og “rydde” fjellet.

  • Hvordan var reisen tilbake til Kabul?

Reisen tilbake til Kabul ble et hesbles da vi måtte prøve å rekke flighten før en av høytidene. Vi måtte komme oss raskt ned fra fjellet og ut fra BC på en dag (dvs. et maraton – 42km ut dalen på en dag). Vi nådde den siste flighten før de stengte for høytiden, og vi kom oss til Kabul. På flyplassen hadde familie og venner av Hanifa samlet seg og tok henne imot som en helt. Hun ble hyllet med sang, dans, blomsterdryss, blomsterkranser og kake. Hun ble tatt med hjem og feiret i tre dager til ende. Det var fantastisk å oppleve.

  • Hva gjorde du etter dette?

Jeg hadde en uke ekstra i Kabul før jeg hadde fly hjem. Dette var for å ha en buffer i tilfelle dårlig vær. Det var fine dager i kabul. Vi fikk ordnet alt utstyr, sortert og rengjort og vedlikeholdt og pakket. Jeg fikk også besøkt Nowzad som er et shelter for dyr i Kabul. Dette er en organisasjon som drives av et engelsk ektepar hvor mannen tjenestegjorde for britiske styrker tidligere og så at mange hunder levde et uverdig liv. Han kom tilbake og startet Nowzad. Nå drives den på en meget god måte med shelter og dyreklinikk. De behandler, tar vare på og adopterer bort hunder, katter, esler og andre dyr som kommer deres vei. Dette er en organisasjon hvor jentene i Ascend jobber som frivillige i deres utdanning til å bli selvstendige ledere i fremtiden.

  • Hvilken effekt har denne ekspedisjonen på kort og lang sikt for Afghanske jenter? 

Jeg er sikker på at Hanifa’s bragd har en stor effekt på Afghanske jenter. Dette er historisk. Hun er nå i kategori med første kvinnelige jagerpilot, brannkvinne, politikvinne, jurist. De har et eget nettverk i Kabul hvor de hjelper hverandre. Det som er det største problemet er at informasjonen ikke kommer ut til den vanlige jenta på landsbygd. De får ikke denne informasjonen om disse forbildene deres. Dermed kommer heller ikke informasjonen om mulighetene deres ut. Det må jobbes med utdanning og informasjonsarbeid for å spre det glade budskapet. Med budskapet vil viljen og gleden gro hos alle jenter og gi dem håp for en bedre fremtid. Hanifa har gitt mange håp for deres fremtid. 

  • Skal du jobbe mer med Ascend Athletics?

Ja det er helt klart. Jeg har jevnlig kontakt med dem per mail og chat. Jeg er også medlem i Ascend avd. Norge. Vi planlegger nye ekspedisjoner for 2020.

  • Når kommer filmen fra ekspedisjonen?

Forhåpentligvis kommer den våren 2020. En stor artikkel i Outdoor Magasin vil komme April 2019.

  • Jeg leste i et intervju med Hanifa at hun drømmer om å bestige Mount Everest, vil du guide henne?

Ja det hadde vært moro!! Men da må det mye mere klatring til først.

Hanifa og Vibeke på toppen!

/0 Kommentarer/av

Spillejobb på verdens tak

Saksofonist Håkon Skog Erlandsen skal bestige Mount Everest. På toppen skal han spille en liten konsert. Dette sprellet pirrer jo nysgjerrigheten så Piz Palü ble nødt til å ta en prat med ham.

Hei, hvem er du?

Hei! Mitt navn er Håkon William Skog Erlandsen. Er primært musiker, men ved siden av musikken så har jeg også har stor aktivitet som semi-profesjonell ekstremutholdenhetsutøver. Det sluttet jeg med for 2 år siden, og driver nå på med ekspedisjoner og større slike prosjekt.

Min jobb som musiker tar meg over hele verden, og det liker jeg å kombinere med å være eventyrer.

Kan du fortelle om prosjektet ditt?

For 2 år siden bestemte jeg meg for å prøve meg å spille sax på Aconcagua. Under planleggingsprosessen eskalerte prosjektet til å omfavne produksjon av en dokumentarserie, samt et utvidet konsept med å prøve å bli den første til å spille konserter på 7 summits. Prosjektet er ganske enkelt, men da litt vanskelig å gjennomføre. Men det jeg gjør er å komponere musikk opp disse toppene, for så å spille konsert på toppen med min saksofon. Når jeg kommer tilbake til Norge igjen, så arrangerer jeg dette for et symfoniorkester på 60 personer. Det skal vi fremføre gjennom et konsept vi utvikler nå, hvor jeg sammen med orkesteret viser video og bilder fra disse turene. Dette gjør jeg for å gi verden et unikt innblikk i hvordan det er på disse turene, og da holder det ikke å bare uttrykke seg med ord, men video og skreddersydd musikk må på i tillegg for å forsterke uttrykket jeg prøver å formidle. Spilte da konsert i februar 2018 på toppen av Aconcagua, som da ble verdens høyeste konsert, og reisen på 7 summits var startet.

Det å ta med seg saksofonen til alle toppene er jo en betydelig ekstrautfordring, samtidig har det skaffet deg ekstra presse. Har dette vært et bevisst strategi for skaffe sponsorer?

Håkon på toppen av Aconcagua.

Egentlig et bra spørmål, og svaret er nei. Jeg gjør ikke dette for å tiltrekke meg sponsorer. Jeg gjør dette for å bli en annerledes musiker i internasjonal sammenheng. Jeg vil presentere en ny måte å formidle en av de mest spektakulære musikalske historiene på. Men dette er jo også en fin måte å ordne seg sponsorer på, da verdens første konsert på Mount Everest har et relativt stort markedspotensiale.

Hvordan fikk du interesse for høye fjell?

Er fra Nord-Norge hvor natur og fjell er en del av livet. Da jeg begynte å bruke fjell aktivt som treningsarena, fikk jeg lysten til å pushe grensene lenger og lenger.

Hvilke fjell har du tidligere klatret?

Har nå klatret Aconcagua, Denali og Kilimanjaro, som del av 7 summits. I tillegg til at jeg i forbindelse med akklimatisering har klatret en del i Ecuador og Argentina.

Hvordan trener du til Everest?

Jeg trener som jeg gjorde aktivt som triatlet. Omlag 20 timer i uken, men har byttet ut en del av de lange sykkelturene med gåturer og rando med tung sekk. Og er ikke minst svært stor tilhenger av å trene i dårlig vær.

Skal du klatre fra nord- eller sydsiden?

Ønsket egentlig å klatre nordsiden, men på grunn av mye styr rundt visa og selskap som opererer der, så bestemte vi oss for sydsiden. Angrer ikke på det nå, siden de har kommet med store restriksjoner på nordsiden i år. I tillegg til at jeg tror at sydsiden er en finere tur med tanke på naturen.

Hvilken operatør skal du bruke?

Ascent Himalayas

Hvor mye ekstra vekt har du på ryggen pga saxen?

På de fjellene jeg nå har vært på, har utstyret med kamera, linser og generelt dokumentar-utstyr i tillegg til saksofon veid 16 kilo ekstra. Jobber med Yamaha, og har nå fått laget en spesiell saksofon som er lettere og enklere å spille på, og har til Everest omlag 12 kilo ekstra. Men på selve otppstøtet har jeg ca 6 kilo i tillegg til det som er normalt. 

Håkon på toppen av Denali.

For de av oss som er litt utstyrsfreaker, hva slags fjellstøvler og dundress skal du bruke?

Mountain Hardwear sin dundres og Millet Everest Summit GTX.

Har du noe utstyr som du er ekstra fornøyd med?

Er spesielt fornøyd med min sovepose. Western Mountaineering Bison GWS

Nå er det ikke lenge til avreise, hva er du mest spent på?

Er spent på det meste egentlig. Alt som er planlagt er gjort nøye. Men er mest spent på det man ikke kan beregne. Været er en viktig faktor der oppe. Er også veldig spent på hvordan det løser seg med så mye folk på fjellet. Det er et kjent problem, og er spent på om det vil oppstå ting som forhindrer oss som vi ikke kan gjøre så mye med. Egentlig spent på det meste!

Skal du lage film om prosjektet?

Ja, det lages en dokumentarserie som jeg sammen med et produksjonsselskap sprer internasjonalt.

De som vil følge deg, hvor kan man det?

Går per nå under navnet @jazzathlete. Og er å finne på instagram, youtube og facebook.

Ellers bare Håkon William Skog Erlandsen 🙂

/0 Kommentarer/av

Thomas Lone til Mount Everest

Årets Everestsesong nærmer seg, og i kjent stil er det flere nordmenn som skal til topps. Med ungt pågangsmot og en utradisjonell tilnærming til ekspedisjonsernæring, reiser Thomas snart av sted. Han rakk heldigvis å svare på noen spørsmål fra Piz Palü.

Kan du fortelle litt om deg selv?

Thomas på toppen av Lobouche East.

Jeg er født 27. april 1995 og født og oppvokst på Jar i Bærum. Jeg var veldig uatletisk som barn, spilte nesten aldri fotball og var som regel inne i friminuttene. Derimot spilte jeg sjakk aktivt hele barneskolen, og kom mitt beste år på en 6. plass i NM i Bergen 2007. Jeg begynte etter hvert med Padling og kiting, to idretter jeg har drevet aktivt med i flere år. Som padler for Strand Kajakk Klubb ble jeg etterhvert tatt ut på Norges juniorlandslag og representerte Norge i flere utenlandske mesterskap. Sammen med andre padlere fra SKK ble jeg også Norgesmester i flere disipliner sommeren 2012. Parallelt drev jeg med kiting der jeg hadde en stor fordel med grunnfysikk og god kondisjon fra padletreningen. Jeg startet da sporten var nærmest ny og ukjent i Norge, og var i tillegg veldig ung. Jeg ble etter hvert dyktig til å kite, og har tatt gullmedalje i Norgesmesterskap 4 år på rad, både i regatta og freestyle. 

Etter videregående ville jeg gjøre noe annerledes, og dro på opptak til sjøforsvarets befalsskole. Etter en opptaksøvelse på Evje ble jeg tildelt skoleplass og gjennomførte et år med lederskapsutdanning i både Stavanger og Harstad. Året i militæret medførte at jeg la opp som padler, og kun kitet sporadisk uten mål om nye prestasjoner. Tomrommet ble fylt med turer i skog og mark, noe jeg vokste veldig på i løpet av dette året. Jeg begynte året etter på sivilingeniørstudiet ved NTNU i Trondheim, og ønsket tidlig å fortsette med litt ekstreme turer i fjellet. Med en guttegjeng dro jeg til Kilimanjaro sommeren 2016. Det var en svært vellykket tur som gav mye mersmak. Det å pushe mine egne grenser i naturen var noe jeg likte godt, og tilleggsutfordringen av tynn luft ble fort avhengighetsskapende. Jeg begynte med en gang å trene mot Aconcagua den påfølgende vintersesongen, og nådde toppen der med en internasjonal gruppe. Neste mål ble Mont Blanc og Elbrus uten guide, som jeg gjennomførte sommeren 2017, før jeg dro på utveksling fra studie til Massachusetts Institute of Technology i 1 år. Det ble et svært år preget av store akademiske utfordringer, der jeg totalt gjennomførte 3 semestre pensum på 1 år, fordi jeg ville ha mulighet den påfølgende våren til å ta fri for å klatre Everest. Jeg var på MITs Triathlon-team for å holde meg i form, og brukte året på å planlegge en ekspedisjon til Denali i Alaska. Rett etter eksamen i Boston fløy jeg til Seattle, klatret Mount Rainer for å akklimatisere, og dro deretter til Talkeetna, Alaska for å klatre Denali. Det ble min definitivt mest krevende ekspedisjon så langt. Vi hadde utrolig uflaks med været, og brukte totalt 29 dager tur retur toppen. Totalt hadde vi 14 værfaste døgn, inkluder 8 døgn helt alene på 5500 moh. med mat og drivstoff for kun 3-4 dager. 

Thomas på Denali.

Etter Denali hadde jeg en sommerjobb i et subsea ingeniørfirma i Asker, og begynte som smått å trene meg opp igjen for å komme i form til Everest. Jeg studerte fulltid i Trondheim høsten 2018, men tilbrakte hele oktober i Nepal for å gå til Everest Base Camp, møte potensielle service providers, og kickstarte mitt veldedighetsprosjekt for å gi gratis utdanning til skolebarn i Nepal. Mer om det kan du lese her.

Etter jul har jeg flyttet opp til Haukeliseter der jeg nå bor og jobber for å forberede meg. Det er en perfekt base for å drive med trening, og jeg får vært masse ute i aktivitet. Avreise fra Norge blir 16. mars, da vi ønsker å gjøre ett nytt konsept, vi skal klatre verdens 3 «høyeste» fjell, Chimborazo i Ecuador som er verdens høyeste fra jordens kjerne, Mauna Kea på Hawaii som er verdens høyeste målt fra havbunnen, og til slutt Everest, høyeste over havet. Disse to første toppene gir god akklimatisering frem til vi lander i Nepal 7. april. 

Det kan virke som om norske Everestbestigere blir stadig yngre. Thomas, du er 23 år og du skal sammen med Didrik 26 forsøke dere på verdens høyeste fjell. Hva tenker du om denne utviklingen? Er det et tegn på at stadig flere har mulighet (økonomi) til det, en måte å pynte på CV’en (jfr. https://www.dn.no/karriere/torkjel), eller få de feteste bildene på Instagram og Tinder profilen?

Det stemmer nok at Everest-klatrere blir generelt yngre og yngre. Det er lettere å sette seg et slikt mål før, når man ser at andre har gjort det samme. Jeg er nå 23 (om jeg når toppen nå i mai er jeg 1 måned eldre enn Ole var i fjor…). Dog ser jeg på meg selv som unik, ettersom jeg har vært fulltidsstudent helt siden videregående skole, og ikke har hatt noe annet enn deltidsjobber ved siden av studiet til å finansiere turen. Jeg har personlig ikke hørt om andre verken i Norge eller verden som har klatret Everest som fulltidsstudent. Det er nok et tegn på at fjellet gradvis blir mer tilgjengelig, og dessverre er det mulig å prøve på fjellet uten det jeg kaller tilstrekkelige forberedelser og erfaring. 

Inspirasjonen min til å nå toppen har sprunget ut fra bøker om andre Norske eventyrere, spesielt Erling Kagge, Børge Ousland og Aleksander Gamme. Min store motivasjon har kommet at å nå et mål som svært få mennesker klarer å fullføre, og at jeg tror mestringsfølelsen av å nå et slikt mål vil gi med en enorm selvrealisering i lang tid fremover. Det er først senere (under det siste året med forberedelser) at jeg også synes det er morsomt med oppmerksomhet, publisitet, instagrambilder osv. Dette er kun ytre motivasjon, det kommer sekundært til de indre ambisjonene og er ikke sterkt nok til å nå toppen overhodet etter min mening.

Har drømmen og planen hele tiden vært Everest, eller er det noe som har kommet underveis?

I barndommen var Everest bare en vag drøm, på lik linje med å bli jagerflypilot, astronaut osv. Det er først etter jeg så filmen «Everest» om den store ulykken i 1996, at jeg bestemte meg for å satse konkret mot Everest. Jeg ble helt besatt av fjellet, og begynte å lese store mengder litteratur og skildringer fra andre klatrere. Dette er nå nøyaktig 3 år siden, og jeg husker godt at jeg da så på Everest som et 5-10 års mål jeg sakte skulle bygge meg opp mot. Det var først etterhvert i researchen jeg forstod at dette faktisk var mulig å få for ettersom jeg hadde god turerfaring og sterk fysikk. Mine eneste større utfordringer var å samle erfaring i tynn luft og finansiering, som dermed har blitt min hovedbeskjeftigelse å skaffe til veie de siste år.

Du skal gjennom ekspedisjonen samle inn penger til veldedighet. Fortell om det.

Thomas holder foredrag i North Face butikken.

Under mitt utvekslingsår til Massahusetts Institute of Technology kom jeg i kontakt med The North Face i Boston, USA. De var interessert i å inngå et samarbeid der jeg fikk deres dundress til å klatre Everest med, mot å promotere dem som merkevare i Norge og USA. Til gjengjeld skulle de også være behjelpelige med å dele mine innlegg på sosiale medier, og jeg bestemte meg for å bruke denne kanalen for å dele en innsamlingsaksjon for en god sak. Jeg kontaktet Alpine Ascents Foundation (en amerikansk non-profit) ettersom de hadde mane års erfaring med veldedig arbeid i Nepal. De var interessert i å bli med på laget, og jeg laget en GoFundMe side der 30% av donasjonene bidrar til mine ekspedisjonskostnader og de resterende 70% går direkte til å tilby utdanning for Nepalesiske barn i Everest-området gjennom Alpine Ascents Foundation. Før Denali var jeg i Seattle der Alpine Ascents har hovedkvarter og fikk signert avtalen. I oktober i Nepal fikk jeg besøkt skolen, barna og laget en promovideo på 6119 moh på toppen av Lobuche East. 

Kan du fortelle litt om opplegget på turen?

Opprinnelig startet jeg den konkrete planlegging mot Everest 2019 med Didrik Dukefoss som jeg møtte på Aconcagua for 2 år siden. Vi har senere klatret Elbrus og Denali sammen. På Denali møtte vi to andre Nordmenn som var interessert i Everest innenfor samme tidsramme. Vi på det som en styrke å øke størrelsen på laget noe, så vi endte opp med å fortsette planleggingen videre sammen. Didrik og jeg hadde helt fra starten av planlagt et forsøk fra nordsiden (Tibet), i hovedsak grunnet med subjektiv enn objektiv risiko, i tillegg til at kostnaden tradisjonelt har vært noe lavere fra Tibet. Hovedutfordringen med nord er at kinesiske myndigheter ikke har delt ut klatretillatelser til Everest for folk fra Norge siden Nobel-prisskandalen i 2008. Videre velger ofte kinesiske myndigheter ofte å gjøre plutselige endringer rett i forkant av sesongen (noe vi ser et eksempel på nå, BC er stengt for turister osv), og det er generelt sett mer politisk uro. Dermed har vi hele tiden planlagt sør-siden parallellt for å ha en plan B dersom Tibet skulle skjære seg. 

Vi har vært i mail-kontakt med alle nevneverdige aktører på både nord- og sørsiden av fjellet, og ble til slutt sittende igjen med en liste over mulige operatører som passet oss godt med tanke på lederskap, budsjett, historikk osv. Samtlige av disse operatørene var lokale nepalesiske firmaer drevet av Sherpaer, ettersom vestlige selskap ikke er i nærheten av å tilby tilstrekkelig økt kvalitet i forhold til fordoblingen (eller triplingen) de tar i prisen. Jeg valgte å reise ned til Nepal oktober 2018 for å gå til BC og bruke tiden i Katmandu til å møte disse operatørene på vegne av vårt Norske firemannslag, for å konkludere med hvem vi skulle underskrive kontrakt med. Etter flere runder, undersøkelser og litt frem og tilbake endte vi opp med Mingma Sherpa som driver Ascent Himalayas. Han er utrolig erfaren, og slo meg som den mest oppegående lederen av de andre operatørene jeg møtte. Vi har siden vært masse i kontakt, og vi har hatt mulighet til å få utrolig stort eierskap til ekspedisjonen. Dermed blir det som vi håpet helt fra starten, vi får ta mange avgjørelser selv, men får samtidig hjelp til lokal logistikk og en generell fasilitering på fjellet, noe jeg tror er viktig for å optimalisere våre toppsjanser.

 

Hvordan blir maten på turen? Har dere sendt noe, eller tar med noe fra Norge?

I utgangspunktet kan Mingma støtte oss med mat hele turen. De fleste tar gjerne med noe selv ettersom kosthold, spesielt i høyden, er svært individuelt. Jeg er svært på glad i real turmat og har svært god erfaring med deres produkter fra mitt år i Forsvaret. Disse har vært med meg på alle tidligere turer og fungert bra. Imidlertid har jeg likevel mistet mye muskelmasse etter lang eksponering for tynn luft, og jeg har brukt mye tid på å undersøke hvordan jeg kan løse dette på Everest som tross alt er mer enn dobbelt så lang ekspedisjon enn min lengste til nå, Denali. Jeg har vært så heldig å bli godt kjent med Astrid Furholt, som har gått deler av Amundsens rute til Sydpolen. Hun har revolusjonert ekspedisjonsernæring med bruk av pulverbasert næring, og spesielt Herbalife produkter. Jeg har siden nyttår eksperimentert med diverse av Herbalifes produkter under Everest-treningen her på Haukeliseter med gode resultater. I ekstrem høyde er kroppen utrolig stresset, og den prioriterer rett og slett ikke aktivitet i tarmen. For å ta opp næring med det lille blodet kroppen sender ned til tarmen må det være lettopptakelig, og kreve lite bearbeiding i magesekken. Der er pulvermat genialt! Det blir utrolig spennende å prøve dette i stor skala på Everest. Jeg sender rundt 40 kg ned til Nepal.

Khumbu brefallet er jo den største objektive faren på sørsiden, skal dere akklimatisere noe på et annet fjell for å kutte en runde gjennom brefallet?

Som de fleste andre ekspedisjoner fra sørsiden skal vi akklimatisere i nærområdet ved bruk av enten Lobuche East eller Island Peak. Jeg har allerede besteget begge, og de var forholdsvis greie, lett tilgjengelige 6000m topper i umiddelbar nærhet til BC. Likevel blir det minst 2 turer opp og ned isfallet, ettersom vi skal ha en rotasjon (flere dager lang akklimatiseringstur) til camp 3 (7500m) og et avgjørende toppstøt fra BC.

For de av oss som er litt utstyrsfreaker, hva slags fjellstøvler og dundress skal du bruke?

Når det gjelder støvler til Everest er det to modeller majoriteten bruker, La Sportiva Olympus Mons og Millet Summit GTX. I Chamonix i forbindelse med min tur til Mont Blanc, fikk jeg mulighet til å teste begge på foten, og likte løsningene og passformen til La Sportiva mye bedre. Dermed ble det denne støvelen, som jeg også har brukt på Denali. Jeg så også på Scarpa Phantom 8000 en periode, men gikk vekk fra denne modellen ettersom jeg brukte Phantom 6000 på Aconcagua, og hele glidelåsen røk på 6500moh, en produksjonsfeil jeg ikke kan risikere og ta med meg videre på andre fjell.. 

Dundress finnes det mange produsenter av, og flere modeller var aktuelle. Det var vanskelig å finne butikker for å teste de ulike modellene, og på slump kom jeg over The North Face sin da jeg bodde i USA i forbindelse med mitt utvekslingsår til MIT. Vi inngikk et samarbeid der jeg kunne få dressen gratis, og dermed er det modellen jeg senere har gått for.  

Noe annet utstyr du er spesielt fornøyd med, og som du tar med deg på mange turer?

Brynje netting (og Artic) er helt fantastisk, og jeg har brukt det på alle mine turer. Utrolig lett å tørke, samt svært fuktighetstransporterende i forhold til vekt. I tillegg har jeg alltid med en gammel Sony Mp3 spiller fra tidlig 2000-tall som har plass til ca. 500 sanger og en helt enorm batterikapasitet. Dette sparer jeg mye vekt på, trenger ikke ta med batteripakke på toppstøt etc. Er også utrolig fornøyd med Expeds liggeunderlag. Har til nå brukt Downmat 7 UL LW, men det er 9 LW som blir med til Everest. 

Har du skaffet noen sponsorer? Og i så fall hvordan?

Jeg har sammen med Didrik en sponsor som både har vært med oss til Denali, og nå skal støtte oss videre mot Everest. De heter Norsk Brannvern og er ledende norsk aktør innen brannforebyggende arbeid. Videre har jeg brukt mye tid på å kontakte potensielle sponsorer. Dette har vært svært krevende arbeid, men jeg har fått en del positiv oppmerksomhet i det siste. Jeg har to sponsorer til som skal hjelpe meg til topps, mer om dette kommer snart!

Hvordan har du trent til ekspedisjonen?

Trening.

Helt fra jeg begynte i Forsvaret han min trening dreid seg mye om lengre turer med tung sekk, I tillegg til diverse kondisjons- og styrketrening. Den viktigste treningen min frem mot Everest har vært å reise rundt på andre fjell, bygge grunnform, og få erfaring. Man må trene på det man skal bli god på. Rent fysisk planla jeg året i USA på triathlonlaget til å få grunnkondisjon, høyere O2 opptak, bedre kapillærfylling og lavere hvilepuls. Etter Denali har jeg brukt mye av høsten på å legge et solid styrkegrunnlag, med 2-3 tunge økter i uka. Øvelser her har vært varianter av knebøy/mark etc. Dette da jeg ikke er spesielt sterk i beina, og det har vært en fin måte å legge på meg en del muskelmasse og dermed vekt før turen. Videre har jeg gradvis økt ukentlig antall timer med sekk på ryggen, og løpt/gått på ski for å holde grunnkondisjonen vedlike. Mye av tiden går med på å trene støttemuskulatur i beina for å holde meg skadefri. Jeg har hele høsten slitt med en skade i høyre leggmuskel, men med hjelp av fysioterapeut ordnet dette ved å trene støtte i området rundt. Innimellom, spesielt før Denali, har jeg også gått mye med dekk både på vei og i skog og mark.

Nå som det nærmer seg avreise, hva er du mest spent på?

Det jeg er mest spent på er den mentale påkjenningen av å være så lenge på tur, siden den er mer enn dobbelt så lang som min lengste til nå. Videre er jeg veldig spent på hva slags folk vi kommer til å møte i BC og hvor mange som faktisk skal forsøke seg på Everest i år.

Hvor kan folk følge deg i sosiale medier?

Jeg har en facebookside og en instagramprofil der jeg legger ut oppdateringer fra trening, forberedelser og ikke minst ekspedisjonen i seg selv. Mer info finner du på Facebook eller Instagram😊

God tur, og lykke til!

/0 Kommentarer/av