Banebrytende ekspedisjon i Afghanistan

Noshaq ligger ved starten av «Chicken’s Neck». Det er en landtunge østover, som skulle skille India og Kina i den britiske kolonitiden.

Akkurat nå pågår en ekspedisjon til Afghanistans høyeste fjell Noshaq, som er 7492 meter høyt. Fjellet ligger på grensen mellom Pakistan og Afghanistan, og er en del av fjellkjeden Hindu Kush. Hindu Kush-kjeden er den vestligste delen av Himalaya, og går gjennom nord-Pakistan og langt inn i Afghanistan. Tirich Mir på 7769m er det høyeste og mest kjente fjellet i Hindu Kush, og særlig de eldre leserne kjenner nok til den norske førstebestigningen ledet av Arne Næss i 1950.

Tilbake til dagens ekspedisjon: det er en gruppe unge afghanske kvinner som forsøker å nå toppen av landets høyeste fjell. Initiativtaker er en amerikansk Non Profit organisasjon kalt Ascend Athletics. De jobber for å skape kvinnelige rollemodeller som kan inspirere jenter til å bryte barrierer og utfordre dagens kjønnsroller i Afghanistan, hvor kvinner er sterkt undertrykt. Med som guide på ekspedisjonen er norske Vibeke Sefland.

Gjennom klatring bygger jentene selvtillit, de lærer å samarbeide og organisere. De lærer også å lese og skrive, og forplikter seg til å lære alt dette videre til andre jenter. Jentene, som er rundt 20 år, har trent i skjul i to år, i og rundt Kabul. Å gi afghanske jenter utfordringer, opplevelser og kunnskap er for mange kontroversielt. I prinsippet skal de ikke engang forlate huset uten oppsyn av en mann fra familien.

Fra en treningsturtur til Pansjirdalen i 2017.

Klatrehistorie
Noshaq ble besteget første gang i 1960 av en japansk ekspedisjon, og første afghaner var på toppen i 2009. Ingen kvinnelige afghanere har klatret fjellet.

Den store norske Hindu Kush-ekspedisjonen 1972
Den første norske bestigningen av Noshaq fant sted i 1972. Det var på den tiden en ekspedisjon innebar måneder på tur uten noe særlig kommunikasjon med omverdenen.

Odd Eliassen, Per Gran, Ove Skjerven, Erik Boehlke og amerikaneren David Isles dro på det som skulle bli en episk reise, hvor de kjørte 10 000km fra Oslo til Kabul i en VW Boble og en VW Transporter. De beskrev Afghanistan på den tiden som et eventyrland tatt ut av ‘’1001 natt’’. I Kabul chartret de en Twin Otter som fløy dem til Faizabad, hvor de leide lastebil. Herfra kjørte de til den lille landsbyen Qazi, hvor de underveis krysset mange elver og dyttet mer enn de kjørte. I Qazi engasjerte de 25 bærere som hjalp dem på den tre dager lange marsjen inn til basecamp på 4600 meter. De tilbragte 28 dager i fjellet og hadde temperaturer ned til -35 + sterk vind, i sterk kontrast til de 48 varmegradene og sandstormen som møtte dem ved ankomsten til det forjette land. Til slutt kom Per Gran og Erik Boehlke seg til topps. David Isles fikk lungebetennelse og måtte bæres ned fra fjellet i en form for bæremeis de fikk låne av en Italiensk ekspedisjon ledet av Reinhold Messner.

Per Gran og David Isles, Korpusht e-Yakh 1972.

Ekspedisjonens lege Ove Skjerven, som til daglig jobbet i Statens Institutt for Folkehelse, skrev i sine notater: ‘’ Vi spydde og avførte vanntynt vekselvis, og av og til samtidig når magekrampene var på det verste. Et lyspunkt var det for legen, som dermed fikk rikelig med materiale for hjemsendelse til bakterielogen på Folkehelsa. Denne forsendelsen var ikke så enkel, for ettersom hasjisj er en av landets viktigste eksportartikler tok det lang tid å overbevise postmesteren om at pakken ikke inneholdt hasj, men bæsj’’. Han noterte også 20 forskjellige diagnoser på turen, blant annet: appetittløshet, insomnia, diaré, haemorrhoider, frostskader, pneunomi, og angina.

Erik Boehlke skrev i en artikkel etter ekspedisjonen: ‘’Tross Davids sykdom på slutten var det en fin tur, med god stemning og mye moro. Til de som stiller seg tvilende til at det går an å ha det moro under klatring i 7000 meters høyde: Prøv sjæl’’.

Ove Skjerven på vesteggen av Asp-e-Safed, 1972.

 2005 – Norsk Noshaq Peak Ekspedisjon
Glenn Seljåsen, Steinar Haldorsen og David Baum gjorde i juni 2005 et forsøk på å nå toppen av Noshaq. Om ikke like episk som 1972 ekspedisjonen så fikk disse gutta nok å bryne seg på de òg. De skulle bestige fjellet fra Pakistan, som ikke tidligere var blitt gjort. De fløy fra 13 grader og regn i Oslo til 46 grader og null vind i Islamabad. Videre reise ble forsinket på grunn av klatretillatelsen, ettersom de skulle inn i et område hvor USA mente Osama Bin Laden befant seg, og pakistansk etterretning måtte sikkerhetsklarere dem.

Dette løste seg, og etter 18 timer med buss ankom de byen Chitral, hvor de kunne se Tirich Mir i horisonten. Neste dag bar det videre til sivilisasjonens siste utpost, Shagrom. Herfra startet vandringen sammen med de 54 bærerne. Etter seks dagers vandring og 42km tilbakelagt, hovedsakelig på bre, ankom de basecamp på 4960m. Ruten til toppen ville sammenfalle med førstebestigningsruten på grenseryggen mellom Pakistan og Afghanistan. Store mengder ustabil snø, og en rute som viste seg langt vanskeligere enn de håpet, gjorde valget enkelt. Etter fire netter på 6500m og flere forsøk på ruten videre opp grenseryggen snudde de.

Noshaq 2005, Tirich Mir i bakgrunnen.

Faktaboks

Afghanistan er best kjent som en uregjerlig samling av stammer – «imperienes kirkegård» – som har gjort alle inntrengere til skamme siden Aleksander den Store. Men landet er også noe mer: Perioden rundt 1970 ble regnet som Afghanistans gylne tiår. Landet ble styrt av en liberal konge, det var relativ stabilitet og det pågikk modernisering og demokratisk reform. Politiske partier vokste frem – inkludert på ytre høyre og ytre venstre. Afghanistan fikk massiv utviklingshjelp, og veier, demninger og flyplasser ble bygd.  

I hovedstaden Kabul hersket det optimisme. Det var kvinnelige studenter på universitetet, og mange gikk i miniskjørt. Kabul lå på «The Hippie Trail» til India og Nepal, og det kom turister fra mange land som var tiltrukket av byens vakre hageanlegg og de snøkledde Hindu Kush-fjellene. Fjellklatrere og eventyrere dukket opp. Det var også populært å dra til Kabul fra India og Pakistan for å gifte seg, og det ble arrangert svære bryllupsfester. Hoteller og restauranter blomstret. Kabul ble kjent som «Sentral-Asias Paris». Og ennå ligger «Chicken Street» der med sine spraglete butikker, som et minne om hippie-tiden. 

Kongen ble avsatt i 1973, og den nye presidenten prøvde å videreføre sosiale og økonomiske reformer. Men presidenten ble drept i et kommunistisk kupp i 1978; det innledet landets nedadgående spiral og utløste fire tiår med konflikt. I 1979 ble Afghanistan invadert av Sovjet-Unionen. Under okkupasjonen, som varte i 10 år, ble det gjort mye for å fremme kvinners stilling. Men utenom Kabul var landet preget av strid mellom de sovjetiske styrkene og mujaheddin-geriljaen, som fikk militær trening og våpen fra Pakistan og USA, og penger fra Saudi Arabia. Store deler av landets utdannede elite flyktet til Vesten.      

Sovjet trakk seg ut av Afghanistan i 1989, og fra 1992 ble landet preget av konflikter mellom regionale krigsherrer. Etter hvert fikk Taliban – opprinnelig en islamsk studentgruppe – overtaket, og de inntok regjeringskontorene i 1996. Kabul var da blitt en ruin. Taliban hadde en radikal ideologi og styrte landet med hård hånd. Steining, amputasjon og pisking ble innført som straff. Kvinner ble nektet å arbeide utenfor hjemmet, og jenters utdanning ble sterkt begrenset. Kvinner ble også nektet sykehusbehandling, for å hindre kontakt med mannlige leger.

Taliban lot Osama bin Laden operere fra afghansk territorium, og al-Qaidas terrorangrep 9/11/2001 mot USA ble dirigert derfra. Etter 9/11 ble Taliban-regimet styrtet av en amerikansk-britisk invasjonsstyrke, og FN opprettet ISAF (International Security Assistance Force) – en fredsbevarende operasjon ledet av NATO – som varte fra 2001 til 2014.

Fra 2001 hersket det igjen optimisme i Afghanistan, og det ble gjort en enorm innsats for å gjenoppbygge landet. Ahmed Karzai ledet en overgangsregjering 2002-2004, og en ny forfatning kom på plass i 2004. Karzai ble valgt til president i landsomfattende valg i 2005 og 2009, og det ble arrangert parallelle valg til parlamentet. Rettsvesen, departementer og distriktsadministrasjon kom gradvis på fote. Karzai hadde tett kontakt med de pasjtunske stammelederne i sør og øst – for å motarbeide Taliban – men han var en komplisert partner for FN og giverlandene å samarbeide med. I 2014 ble den tidligere Verdensbank-økonomen Ashraf Ghani valgt til president. Det skal være nytt valg på president og parlament i år. 

Fra 2015 har den afghanske hæren og politiet hele ansvaret for landets sikkerhet, med utenlandsk støtte til trening og utstyr. Taliban er blitt gradvis sterkere igjen i store deler av landet, og IS har utført spektakulære terror-aksjoner i Kabul. Etter mange års kraftig vekst, fikk økonomien en nedtur da ISAF-styrkene dro. 

Folk tror ikke at Taliban skal overta makten eller at den staten som er bygd opp, skal gå i oppløsning. Heller ikke Taliban-sympatisører venter noe slikt. Utbyggingen av skoler, helsevesen og infrastruktur bidrar til at folk er lite fristet av en retur til det Talibanstyret man hadde på 1990-tallet. Det har vokst frem en ny middelklasse i byene. Mange har studert i utlandet og ønsker å bidra til samfunnsutviklingen. Imidlertid er tradisjonelle holdninger til kvinner blant folk flest, vanskelige å endre. Det er i denne kontekst man må se den spektakulære satsningen til Ascend Athletics.

Skrevet av Tryggve Gjesdal.

Noshaq 2018
Årets ekspedisjon er som nevnt i gang. Vibeke informerte om at jeg ikke kunne publisere denne artikkelen før de var kommet inn på fjellet. Dette på bakgrunn av sikkerheten til ekspedisjonsdeltagerne, da de er utenfor Talibans rekkevidde. Det blir spennende å høre om ekspedisjonen når de er tilbake!

Det lages film om ekspedisjonen, sjekk ut traileren!

Kodeordet er: ascend

Avslutning
Til tross for at denne ekspedisjonen er litt på siden av det jeg har definert som scope for Piz Palü, synes jeg idéen og formålet med turen gjør den verdt å skrive om. Å bedrive med aktivitet i bratt lende er for de fleste en form for rekreasjon. Og selv om det å klatre på Seven Summits og 8000 metere er utviklende og positivt på mange plan, er det en egosentrisk handling. Årets Noshaq ekspedisjon er derimot et forsøk på å bedre hverdagen for kvinner som lever i sterk undertrykkelse. Jeg synes det er flott og kreativt å kunne bruke fjellklatring som et middel for å nå et høyere mål, og håper ekspedisjonen vil bidra til økt status og selvfølelse hos langt flere kvinner enn bare de som deltar.

Jentene på en tur til Bamyan provinsen i 2017.