7 Summits

Verdens høyeste frittstående fjell står som en mastodont på savannen. Høyt, lett tilgjengelig og oppnåelig for de fleste gjør at fjellet er veldig populært.

Sesong
Kilimanjaro ligger i Tanzania ikke langt fra ekvator, noe som gir et ganske stabilt klima og mulighet for å bestige fjellet året rundt. Det er allikevel variasjoner:

Januar til mars
Dette er gode måneder med milde temperaturer og nesten ingen skyer om morgenen eller på ettermiddagen. Dog kan det likevel komme noen regnbyger eller litt snø på toppen.

Slutten av mars til midten av mai
Dette er regnsesongen. Det betyr at tunge skyer reduserer sikten og at det kan være kraftig regnvær på de lave høydene og snø på toppen.

Juni, juli og august
Dette kan være noen kalde måneder, men sikten er som regel god.

September og oktober
Her stiger temperaturen noe, og dette gjør at det på denne tiden er et belte av tåke på de lave høydene, som man kommer forbi idet man går høyere opp mot toppen.

November og desember
I november og desember er det normalt perfekt sikt om natten og i morgentimene, men korte regnskyll i løpet av dagen. Det er normalt å oppleve torden i denne perioden.

Klima
Fra man starter ved foten av fjellet til man er på toppen beveger man seg gjennom 5 forskjellige klimasoner. Man starter nede i en varm og fuktig regnskog, beveger seg gjennom savanne og heier, videre oppover er det steinørken og til slutt ender man opp på toppen der det godt kan være snø og full vinter.

Ruter
Høydeforskjell på ruten;
Machame (Whiskey): 4085 meter
Marangu (Coca-Cola): 3995 meter
Lemoshu: 3535 meter

Avstand på ruten;
Machame (Whiskey): 45km opp, 24km ned
Marangu (Coca-Cola): 41km opp, 41km ned
Lemoshu: 49km opp, 22km ned

Det er 7 forskjellige ruter på fjellet. Marangu er normalruten, den mest folksomme og minst spektakulære. Machame er en finere rute og den nest mest populære. Undertegnede gikk Lemoshu ruten og kan anbefale den. Veldig fin og mindre folksom, samtidig som den er lenger og gir bedre tid til akklimatisering.

Praktisk
Alle som bestiger fjellet må bruke guide. Som den desidert mest besøkte av de 7 summits er det mange som tilbyr sine tjenester. Man har norske selskap som Hvitserk hvor man har norsk guide, eller Eco Expeditions som bruker lokale. Eller man kan ta kontakt direkte med lokale firmaer som Zara Tours. Min erfaring er at de snakker godt engelsk der nede.

Fra å starte i shorts og t-skjorte i stekende varme ender man på toppen i 10-15 minusgrader. Bærere flytter bagasjen mellom campene så man har kun dagstursekk på ryggen.

Det er også populært å kombinere fjellturen med safari eller badeferie på Zanzibar. Ngorongoro krateret like ved byr på mange av de kjente dyrene innenfor et lite område.

Vanskelighetsgrad
Teknisk: 1-2/5
Fysisk: 2-3/5

Det er folk i alle aldre (fra ungdommer til besteforeldre) og alt fra topptrente til utrente. Selv om det er en vandretopp er det høyden som ofte er utfordringen. Det er derfor viktig å sette av nok dager til akklimatisering slik at turen blir behagelig.

Statistikk
I 2012 var det 52 tusen mennesker som forsøkte å bestige fjellet og jeg antar at tallet har økt siden det. Kilimanjaro National Park Authority har en utdatert statistikk fra starten av 2000-tallet som gir en pekepinn på hvor stor påvirkning antall dager har å si for å nå toppen:

5 dagers rute 27% nådde toppen
6 dagers rute 44% nådde toppen
7 dagers rute 64% nådde toppen
8 dagers rute 85% nådde toppen

Elbrus ligger i Kaukasus-fjellene helt sør i Russland ved grensen til Georgia. Fjellkjeden, hvor de 14 høyeste toppene i Europa befinner seg, strekker seg fra det Kaspiske hav til Svartehavet.

Sesong
Perioden for å bestige fjellet er mai til september.

Klima
Fjellet er dekke av isbreer som starter på ca 3400m. Herfra og høyere er det sjelden varmegrader på natten, men på dagtid kan det bli opptil 30 varmegrader. Det er skiftende vær på Elbrus og dårlig vær kommer ofte på ettermiddagen og forsvinner i løpet av natten. Skikkelig uvær oppstår som en følge av at det kommer fuktig luft fra det Kaspiske Hav. Siden Elbrus er vesentlig høyere enn de omkringliggende fjellene er det veldig utsatt for vind. Toppnatten er det vanlig med 15-20 minusgrader.

Ruten
Fra Norge flyr man til Moskva og deretter til Mineralnye Vody, derfra er det et par timers kjøring inn i Baksandalen. Normalruten går fra Baksandalen opp sydsiden av fjellet. Siden Elbrus er et skisted er det gondol-, og stolheis opp til 3800m. Ettersom man kommer seg så raskt opp i høyden er det viktig å akklimatisere først, og det kan man gjøre i grønne omgivelser i omkringliggende områder. Når man flytter opp på fjellet kan man bo i de såkalte Barrels (tønnene) 3800m, nye Leaprus 3900m eller Diesel Hut 4100m.Det er også mulig å sove i telt på rundt 4100m. Det er vanlig å ta en akklimatiseringstur opp til Pastukhov Rocks 4700m. Etter en hviledag er det klart for toppstøt. Avstanden fra Barrels til toppen er 12km. Det er vanlig med alpin start for å være på toppen i det varmeste tidspunktet og ha en sikkerhetsmargin i forhold til dagslys. Det er mulig å bli kjørt i beltebil fra hyttene til Pastukhov Rocks. Herfra blir terrenget brattere og man går i sikk sakk oppover mot øst-toppen før man traverserer mot sadelen på 5300. Her er det vanlig med en matpause før man tar fatt på den bratte (35grader, 250 høydemeter) bakken til topplatået. Her er det ganske flat gåing i en kilometer til toppunktet, men man er veldig vindutsatt. På vest-toppen 5642m er utsikten spektakulær da Elbrus er 1000m høyere enn de omkringliggende fjellene.

Praktisk
Turen tar cirka 12 dager å gjennomføre, uten ekstra tid i Moskva. For å komme inn i Russland må man ha visum. For å få visum må man ha en invitasjon fra et russisk selskap. Dersom man reiser organisert ordner turoperatør dette, men dersom du organiserer turen selv må man kontakte en russisk operatør, for eksempel Pilgrim Tours , som kan bistå med dette og annen logistikk. Maten på Elbrus er ganske ensformig (kjøtt og poteter med dill), jeg kan derfor anbefale å ta med knekkebrød og tubeost for å sikre matinntak for toppstøtet.

Vanskelighetsgrad
Teknisk: 2/5
Fysisk: 2-3/5

Normalruten er ikke teknisk vanskelig, men er derimot fysisk krevende på grunn av at man går på snø med stegjern og isøks og noen steder i taulag. Det er ofte mye vind og kaldt. Dette gjør turen tøffere enn Kilimanjaro selv om sistnevnte er et par hundre meter høyere.

Statistikk
Ca. 15 personer dør her hvert år.

Avslutningsvis
Undertegnede hadde stor glede av å besøke Russland for første gang hvor mange fordommer ble gjort til skamme. Siden man må bytte fly i Moskva er det en gyllen anledning til å ta en dag eller to ekstra for å oppleve byen.

Aconcagua ligger i Andes-fjellene i Argentina nær grensen til Chile. Dronningen av Andes er det høyeste fjellet utenfor Himalaya.

Sesong
Siden fjellet er lokalisert på den sørlige halvkule er sesong for å bestige fjellet desember til mars.

Klima
Fordi fjellet ligger nær Stillehavet, er det utsatt for sterke vinder og dårlig vær. Det er vinden kombinert med kulde og høyden som er de største utfordringene ved fjellet. Fra man starter vandringen mot basecamp ved inngangen til nasjonalparken er det veldig varmt, rundt 30 varmegrader. Fra basecamp og oppover synker temperaturen gradvis og på toppen kan det være fra minus 10 til minus 30 grader.

Ruter
Høydeforskjell på ruten
Normalruten: 2692m + 1420m på trekkingen, totalt 4112m
False Polish: 2792m + 1845m på trekkingen, totalt 4637m

Avstand på ruten
Normalruten: 12km + 29km på trekkingen, totalt 41km
False Polish: 15km + 41km på trekkingen, totalt 66km

Det er hovedsakelig to ruter som benyttes; Normalruten på nordvestryggen, samt False Polish ruten på fjellets østside. Ingen av disse rutene byr på tekniske vanskeligheter.

Polish Glacier er en tredje rute som går opp breen til toppen, men denne benyttes kun av et fåtall hver sesong. False Polish (Falso Polaco) går rundt breen på vei fra camp 2 og oppover. Normalruten følger Horconesdalen innover til basecamp, mens Polskeruta følger Vacasdalen. Polskeruta er lenger, men finere og den klart mest populære blant nordmenn de senere årene. Begge rutene bruker man tre dager på vandringen inn til basecamp og begge rutene har 3 camper over basecamp.

Praktisk
Turens varighet er rundt 25 dager dør til dør. Mendoza er utgangspunktet for ekspedisjonen. En fin by med 1 million innbyggere, som også er en av de tryggeste i Sør-Amerika. Dette er også et kjent vindistrikt, så her er det populært med besøk av vingårder etter fjellturen. Klatretillatelse koster $945 (USD, 2018) og må kjøpes i Mendoza. Fra byen kjører man tre timer vestover til Los Penitentes (2580m), et skisted med en klynge hoteller. Her er det flere muldyr firmaer som kan bistå med frakt av bagasje til basecamp.

I begge basecampene er det mulig å kjøpe mat og tjenester (burger/cola/satellittelefon osv.). Her er det også lege som gjør en sjekk av hver enkelt før man får tillatelse til å flytte seg videre opp på fjellet. Alt dette driftes av sesongarbeidere.

Flere norske turoperatører tilbyr guidet tur hit. Det er også mulig å reise ned på egen hånd og delta på en organisert tur med lokal operatør, eller organisere tur helt selv. Firmaet Fernando Grajales tilbyr både guiding og logistikktjenester.

Vanskelighetsgrad
Teknisk: 2/5
Fysisk: 3-4/5

På Acon får man kjenne på ekspedisjonsfølelsen. Det er en lang tur og fjellet er så høyt det er mulig å komme utenfor Himalaya. I tillegg må man bære alt selv over basecamp, og vær og vind kan endre på reiseplanen underveis.  

Statistikk

Med 64 klatrere i 2015/16 sesongen var Norge den 13. mest representerte nasjonen. Det sies at rundt 30% av de som forsøker når toppen. Fjellet blir visst ofte undervurdert av folk som tror det er en enkel vandretur opp til toppen.

Nord Amerikas høyeste fjell ligger i Alaska Range i Alaska. Det er det nordligste av de 7 summits, og siden det atmosfæriske trykket er lavere nærmere polene oppleves fjellet som en 7000 meters topp i for eksempel Himalaya. Med en høydeforskjell nærmere 4000m fra start til toppen er dette en tøff tur.

Sesong
Perioden for å bestige fjellet er fra starten av mai til midten av juli. Hvor det senere i sesongen er varmere, men mer utsatt for bresprekker.

Klima
Fjellet ligger omtrent på samme breddegrad som Trondheim, men uten golfstrømmen er klimaet kaldere. Nærheten til Stillehavet skaper mye vind og nedbør, i tillegg generer fjellet, som andre store fjell – sitt eget værsystem. Det kan være stor forskjell på været i de forskjellige campene (høydene). Fra man lander på breen kan det være veldig varmt og solen tar godt. Men med tilnavnet ‘’verdens kaldeste fjell’’ synker selvsagt temperaturen. Man må ta høyde for -40 grader i high camp på natten, og vind med hastighet opptil 160km/t er ikke uvanlig. Det er også mye nedbør, og mengder fra 0,5 til 1,5 meter snø i et snøfall er vanlig. Dette medfører at man bør ha nok reservedager til å bli liggende værfast i perioder.

Rute
West Buttress er normalruten. Avstand fra basecamp til toppen er 29km og høydeforskjellen er 3877m. Man flyr fra Talkeetna i et lite propellfly og lander på Kahiltna breen (2300m). Herfra er det moderat stigning opp til camp 3 (4300m). Videre blir det bratt og på 4650m starter de faste tauene, dette er Headwall – en 300m stigning i 45grader. Når man har passert Headwall slutter de faste tauen og man er på ryggen. Ganske eksponert klatring videre opp til camp 4 (5250m). Siden det er så kaldt starter man gjerne toppstøtet kl 10 om morgenen.

Fra camp 4/high camp starter man med en travers (Autobahn, 300høydemeter) som er den mest utsatt delen av toppstøtet. Deretter kommer man til en 35graders taulengde (Weather Station), og så flater det litt ut og stigningen er moderat til Football Field (5890m). Så klatrer man Pig Hill (150 høydemeter) før man når toppryggen. Ryggen er eksponert og man bør sette løpende sikringer. Toppen er en liten forhøyning på ryggen over et flatt parti, 6190m!

Praktisk
Turens varighet er ca. 25 dager. Man må søke om klatretillatelse minimum 60 dager før ekspedisjonen starter. Den koster $370,- per person (2018). Først flyr man til Alaskas hovedstad Anchorage, her er det flust med sportsbutikker og matbutikker så man får kjøpt det som ikke var mulig å ta med på flyet. Deretter kjører man 2 timer nordover mot Denali massivet til den lille byen Talkeetna. Her må man være med på en sikkerhetsbrief i regi av Denali National Park and Preserve, de har også Rangers på fjellet i hele sesongen som kan bistå ved problemer. Videre tar man propellfly som har ski for å lande på snø. Denne flyturen tar 45 minutter og er visstnok et av høydepunktene på turen. Man lander i en jettegryte på Kahiltna breen omgitt av snøkledde topper.

Siden man lander på bre og går på bre i de første campene må man gå i taulag og ha kunnskap om breredning. Opp til camp 3 bruker man ski eller truger. Nordmenn er mest glad i ski, men det er krevende og kjøre nedover med tung sekk og pulk så dette bør trenes på. Det er ingen bærere på fjellet så man må frakte all bagasje selv. Ca. 45kg fordelt på sekk og pulk er vanlig.

Vanskelighetsgrad
Teknisk: 3/5
Fysisk: 5/5

Flere som har besteget både Denali og Mount Everest synes Denali var hardest. Høydeforskjellen mellom basecamp og toppen er faktisk større på Denali enn Everest. Lavere atmosfærisk trykk gjør at Denali oppleves høyere enn tilsvarende topper i Himalaya. Bruk av oksygen på Everest ‘’reduserer’’ dens høyde. På Denali må man, i motsetning til Everest, frakte all bagasje, bygge leir, og lage mat selv. Dette gjelder kun det fysiske aspektet, og hvilke værforhold man har opplevd påvirker selvsagt dette.

Statistikk
Myndighetene har satt en begrensning på 1500 personer per sesong, men det har ikke vært noe problem. Fjellet er mye mindre tilgjengelig enn for eksempel Aconcagua og tiltrekkes ikke av noviser. Omtrent halvparten når toppen og været er største årsaken til dette.

Tall for normalruten:

Carstensz Pyramid, også kalt Puncak Jaya blant lokale, ligger i Irian Jaya som er den Indonesiske halvdelen av øyen New Guinea i sørøst asia. Carstensz er den mest eksotiske og minst tilgjengelige av de Seven Summits. Sammen med at mange anser Kosciuszko i Australia som Oseanias høyeste topp gjør dette at Carstensz er fjellet med færrest bestigninger i samlingen.

Sesong
Carstensz Pyramid ligger nær ekvator, som gjør at det er lite variasjon på årstidene og fjellet kan bestiges året rundt.

Klima
Regn, regn, regn. Det regner ikke hele tiden, men som regel hver dag. Temperaturen i basecamp ligger mellom 20 og 30 grader på dagtid og 4 til 10 grader på natten. På toppen er det kaldere og det snør ofte.

Ruter
Høyde fra basecamp til toppen: 952m Avstand: med helikopter adkomst; 1,5km fra basecamp til toppen Vandring fra Sugapa: 80km + 1,5km fra basecamp til toppen

Basecamp på 4200m, ligger pittoresk til ved en liten innsjø. Det er ingen faste installasjoner her så alt må medbringes. Fra basecamp klyver man opp en bratt renne som går til høyre for nordveggen. Et rennesystem danner en naturlig vei oppover og det vanskeligste partiet er grad 5. Fjellet er fast, men det er litt løs småstein i rennene. Når man kommer til toppryggen forserer man 4 kløfter og det er tidvis ganske eksponert. Så er det tid for Tyroler traversen, i stedet for å gå ned og så opp en 50 meter kløft er det spent opp tau som man drar seg over (á la Cliffhanger).

Praktisk
Det vanskeligste med denne ekspedisjonen er å komme seg til fjellet. Først må man skaffe tillatelse fra det Indonesiske turist kontor, Indonesiske militæret og Indonesisk Papua politi. Selve reisen til øya går via Bali. Når man ankommer øyen har man to muligheter; enten fly helikopter eller gå.

Helikopter
Fra byen Timika kan man fly helikopter rett til basecamp. Det er dyrt og avreise kan bli utsatt i opptil en uke på grunn av været. I tillegg er det stor fare for høydesyke ved å fly rett til 4000m uten akklimatisering. Dersom man ikke har akklimatisert på forhånd trenger man noen dager i basecamp før man kan støte.

Vandring
Den vanligste måten å komme til fjellet er å gå gjennom jungelen. Man starter i landsbyen Sugapa eller Illaga og bruker 5 til 7 dager til basecamp. Her får man god tid til akklimatisering og det er selvsagt mye billigere. Vandreturen er dog lang og slitsom. 8 mil gjennom jungel, ut på åpne myrer og inn til fjellet. Kryssing av flere elver og steder med klyving underveis. Som bærere benyttes innfødte i området. Det er i hovedsak Danifolket, de er et naturfolk som lever i stammer og små landsbyer. Disse stammene krever inn ”bompenger” fra de fremmede som er på tur i området, prisen fastsetter høvdingene, og den varierer. Det kan være flere stammer som skal ha sitt, og får de det ikke slik de vil, så kan de blokkerer veien. Velger man å gå anbefales det at man har med støvler, regntøy, regnponcho, og paraply!

Kjøre
Et tredje alternativ er å kjøre fra Timika gjennom Grasberggruven som ligger veldig nærme fjellet. Denne snarveien gjør at man kommer man så nær at det kun er en tre-timers gåtur til basecamp.

Gruven er verdens største gullgruve, og en av de største kobbergruvene. Gruven er svært lønnsom, og viktig for Indonesias økonomi. Den har et frynsete rykte på miljøsiden, og eierne ønsker minst mulig innblanding fra ”fremmede”. Vaktholdet er derfor strengt, og Indonesias hær inngår i det. Gruveselskapet har kun sporadisk latt utenforstående ferdes på deres eiendom og veier. Randi Skaug fikk bruke denne veien til fjellet, men fikk ikke lov til å fotografere eller skrive noen om gruven.

De faste tauene på fjellet er mellom 11 og 13mm tykke, så ta med åtter til rappellering. Pga regn og steinkvalitet er det lurt å ta med to par hansker til toppstøtet.

Turen tar ca tre uker, i tillegg har man en gyllen anledning til å utvide med tid på Bali i etterkant av fjellturen.

Vanskelighetsgrad
Teknisk: 5/5
Fysisk: 3/5

Dette er den mest tekniske av de Seven Summits. Toppstøtet er en lang dag: 7- 9 timer opp og halvparten ned igjen. Det er hovedsakelig klyving, og faste tau på de vanskeligste partiene. Fjeller er skarpt og spiser både tau og hansker. Viktig å passe på at man ikke benytter gamle tau. På vei ned er det flere rappeller.

Torbjørn Orkelbog som besteg fjellet i 2002 sier at klatringen på Store Skagastølstind bare er blåbær i forhold.

Statistikk
De fleste som kommer seg til basecamp når toppen.

Video
Film fra en norsk ekspedisjon i 2011:

Norges polarhistorie er sterk og mange nordmenn har gått på ski til sydpolen. Nå som jakten på Seven Summits øker i popularitet, vil stadig flere nordmenn dra til Antarktis for å klatre og ikke kun gå på ski. Antarktis er det nærmeste du kommer å være på en annen planet, uten å forlate denne. Kontinentet som er større enn Europa har ingen permanent befolkning eller myndighet. Landområdet forvaltes gjennom Antarktistraktaten. Vinson Massif er det høyeste fjellet på kontinentet og ligger ved foten av den Antarktiske halvøy, 78 grader syd og rundt 1200 kilometer fra Sydpolen. Fjellet ligger i Sentinal Range som er en del av Ellsworth Mountains.

Sesong
Fra midten av november til slutten av januar, da er det sommer i Antarktis og midnattssol.

Klima
Antarktis er en ørken. Med mindre enn 2,5cm nedbør i året er det det tørreste kontinentet i verden. I sommermånedene ligger temperaturen mellom -15 og -35 grader. Vinden er den store usikkerhetsfaktoren. Varm luften kjøles ned over polen og blåser nordover mot kysten og skaper Katabatisk vind (fallvind) med hastighet opptil 160km/t.

Ruter
Høyde fra basecamp til toppen: 2792m
Avstand fra basecamp til toppen: 19km

Normalruten går på vestsiden av fjellet via Branscombbreen. Man flyr helt frem til basecamp på 2100m. Herfra følger man breen gradvis oppover til Camp 1(Low camp) på 2750m. Neste etappe er brattere, hovedsakelig 30 til 40 grader, med faste tau, til camp 2(High camp) på 3750m. Toppstøtet tar 10 til 14 timer i moderat stigning unntatt på slutten hvor det er brattere og mer eksponert. Toppdagen er man veldig utsatt for vind (15 – 50km/t er normalt) og med temperatur ned mot -40 grader er det fare for frostskader.

Praktisk
Turen tar ca 21 dager dør til dør. Man flyr til Punta Arenas helt sør i Chile via en storby i Sør-Amerika. Turistvisum til Chile kan kjøpes ved ankomst ca. $100,-. Det er ikke lov å ta med kjøtt, ost eller frukt inn i landet. Antarctic Logistics & Expeditions LLC (ALE) er firmaet alle som skal til Antarktis benytter. De leier et russisk monsterfly (Ilyushin 76) med crew for hele sesongen som benyttes til å frakte ekspedisjonsdeltagere, deres bagasje, sesongarbeider og all mat og utstyr til deres base på Union Glacier. Lasteflyet bruker fire timer dit. Etter en natt her flyr man med propellfly (Twin Otter) 45 minutter til basecamp. Alle flyvninger kan bli utsatt på grunn av været, og det er mer regelen enn unntaket.

Vinson er dyrt. Veldig øde og med en logistikk tilbyder som har monopol, koster det ca. $ 40 000,- pluss flyreise t/r Chile. 350 tusen kroner for en tre ukers tur er heftig!

Vanskelighetsgrad
Teknisk: 3/5
Fysisk: 3/5

Vinson kalles mini Denali. På grunn av beliggenheten nær sydpolen er det atmosfæriske trykket lavere og dermed føles fjellet høyere enn det faktisk er. Dog er det fortsatt moderat høyde som Kilimanjaro og Elbrus. Som på Denali må man bære sin egen bagasje og man går derfor alle etapper to ganger (unntatt toppstøtet) med sekk og pulk. Likevel er det nok kulden som er mest krevende og man kan bli liggende værfast i flere dager.

Statistikk
Rundt 150 personer forsøker seg i året, og de aller fleste når toppen.