Vibeke på Noshaq

Dette er del tre av en artikkelserie, klikk her for å lese del én, og her for å lese del to.

Vibeke er en snartur i Norge før hun reiser videre til Nepal. Dermed ble det mulig med en førstehåndsfortelling av ekspedisjonen til Noshaq, Afghanistans høyeste fjell.

• Hvordan kom denne turen i stand for din del?
  

Ja, det er egentlig en lang historie det også. Jeg ble forespurt av film crew’et om jeg kunne være guiden deres. En av dem er en god venn av meg som jeg har klatret med på Everest og som jeg kjenner godt fra fjellene i Nepal. Det var han som anbefalte meg og som ba dem spørre meg om å bli med som guiden deres. 

I utgangspunktet hadde Ascend planlagt med to separate team; ett team med de afghanske jentene, og ett team med dokumentar og film-folk. Ascend-jentene skulle guides av Danika Gilbert og hennes mann. Film crew’et skulle guides av Emilie Drinkwater og meg. Ingen av de andre guidene hadde erfaring fra høye fjell, så jeg ble raskt hovedpersonen i planlegging av ekspedisjonen. 

Kun en måned før avreise var Danika’s mann utsatt for en ulykke og både hun og mannen meldte avbud og ville kansellere hele ekspedisjonen. Det var da Emilie og jeg gikk i dialog med Ascend og sa at vi kunne guide hele gruppen samlet. Vi ble enige om at dette kunne la seg gjøre, men med et antall på maks 2 på hver av oss. Vi var også enige om at vi måtte revurdere situasjonen når vi kom til fjellet og så vanskelighetsgraden og nivået på de andre i teamet. (om vi skulle revurdere til 1-til-1 istedenfor 2-til-1). Så fra å bli forespurt som co-guide til film crew’et, havnet jeg altså opp som hoved guide for hovedpersonen 🙂 

• Hva slags forberedelser til turen måtte du gjøre?
  

På grunn av at jeg var den eneste med erfaring fra høye fjell (over 7000m) var jeg med i planleggingen av ekspedisjonen fra det øyeblikket jeg ble med i teamet. Siden vi i utgangspunktet skulle klatre som to team, var det mye koordinering for å være sikre på at vi hadde med oss nok og rett utstyr. På grunn av lite skriftlig materiale fra tidligere ekspedisjoner, og lite informasjon på nett, var det kun ut fra telefonsamtaler og mail med en afghaner, en iraner og to polakker som hadde klatret fjellet før, som gav oss informasjon om hvordan de oppfattet fjellet. Jeg brukte også satellitt foto. Det var med andre ord grunnleggende forberedelser ifbm. utstyr, rute-analyse, logistikk og redning/evakueringsplanlegging.

I tillegg kommer faktoren med å reise til et krigsherjet land. Man må blant annet gå gjennom et minefelt for å komme inn til base camp. Men det som krever forberedelser er sikkerhetsvurderinger i forhold til at Taliban er i området. Jeg er takknemlig for erfaringer jeg har opparbeidet meg etter å ha arbeidet i krise- og krigsområder.

• Hvordan var det å reise til Afghanistan?
  

Det å reise til Afghanistan byr ikke på problemer. Det er enkelt å få turistvisum og det er en helt vanlig flight med helt vanlige mennesker som lander i Kabul. Flyplassen er som alle andre flyplasser og byen er vakker, men det er dessverre ikke en trygg by. Man må hele tiden tenke sikkerhet. 

• Kan du fortelle litt om dagene i Kabul og møte med jentene?
  

Det var helt herlig å møte jentene for første gang. Vi hadde også samling med alle jentenes foreldre hvor vi gikk gjennom hele ekspedisjonen slik at de også kunne stille spørsmål og bli tryggere på at vi tok vare på deres jenter. Dagene i Kabul var hektiske; alt utstyr måtte teste og prøves og pakkes. All mat måtte kjøpes og pakkes, og alt utstyr til jentene måtte gjennomgås før pakking. Så det ble hektiske og lange dager, men vi var alle så forventningsfulle til ekspedisjonen så det var god stemning og høye forventninger i luften.

• Hvem var med på ekspedisjonen?
  

Det var i utgangspunktet 4 afghanske jenter som skulle få være med på ekspedisjonen. Ei av dem hadde hatt prolaps for bare noen måneder siden så hun visste at det muligens kun ble Base Camp som ville bli hennes høyeste camp på ekspedisjonen. Hun følte på det på turen inn til Base Camp og fant ut at det ble det rette valget. 

Foto crew’et bestod av 4 stk:  2 fotografer (en fotograf og en journalist) med minimal erfaring fra fjell og ekspedisjoner, en fotograf og droneflyger med svært god erfaring fra klatring, høye fjell og ekspedisjoner (jeg har klatret med ham i Himalaya), og sistemann var med som bærer for foto crew’er. Han var erfaren fra fjell men ikke ekspedisjoner og høye fjell eller teknisk klatring.
Utover disse var det med en journalist og to representanter fra Ascend til Base Camp.
Og så var det Emilie og jeg som var guider.

• Hvordan var turen fra Kabul til fjellet?

Uten tvil var det mye mer risikofylt å reise til fjellet, enn å være i fjellet og klatre. Å klatre fjellet var fredfylt og vakkert. Der spiller det inn alle faktorer som vi er vant til å ta i betraktning når vi klatrer, slik som vær, vind, snø, teknisk vanskelighetsgrad, ras- og skredfare. Dette er variabler som vi er vant til å håndtere og som vi vet vil være der når vi drar for å klatre et fjell. Men når man dra til Afghanistan for å klatre, så legger man til en ekstra faktor. I dette landet må man ta mange flere usikkerhetsfaktorer i betraktning. Jeg er svært takknemlig for min bakgrunn og erfaring fra mange jobber i krise og konfliktområder som jeg kunne ta med meg som erfaringer inn i både planlegging og gjennomføring av ekspedisjonen. Her måtte et helt annet sikkerhetsnett på plass.

Vi fløy småfly fra Kabul til Ischkashim. Et selskap som flyr alle NGO’er i området. Vi fikk reise med dem pga at Ascend er en NGO. Vi ble jo også forsinket inn til fjellet på pga kamper mot Taliban bare 20km sør for der vi skulle lande da vi fløy fra Kabul til Ishkashim. Også i Kabul var det daglig risiko å ferdes rundt. Mens vi var i Kabul ble det gjennomført 4 selvmordsangrep. Da vi fløy nordover ble vi omdirigert på grunn av kamper. Vi måtte lande langt unna, noe som resulterte i en 13 timers biltur på humpete veier i nord. Jeg ser jo på dette som fantastiske opplevelser, og svært spennende og ekstra givende å kunne bruke et enda bredere kunnskapsfelt på en ekspedisjon. 

• Kan du beskrive dagene i fjellet?
  

Her er det så masse å skrive. Det var jo fantastisk å begynne å klatre i det fantastiske fjellet. Det var varmt så det smeltet mye i den perioden vi var der. Det ble derfor større rasfare. Det nedre partiet mot BC var svært ras-utsatt. De partiene med snø mellom BC og C2 ble også mye mere isete og således mye farligere utover perioden. Det var jo også fascinerende å se hvordan fjellet endret seg. Vi hadde mye godt vær, men også et par dager med whiteout hvor vi ble liggende værfaste. På kvelden etter en slik dag var det helt fantastisk solnedgang i et skydekke i oppløsning. En magisk stemning. Ja både soloppgangene og solnedgangene var magiske.

Fjellet var et utrolig fint fjell å klatre. Vi ble liggende ekstra lenge i C2 pga at Hanifa ble høydesyk og måtte ned til C1 for å bli bedre. Emilie gikk ned med henne mens jeg tok med meg film crew’et på en bære-runde opp til C3 i mellomtiden. Stemningen var god for utenom da Hanifa oppdaget at hennes venner ikke ville vente i BC på henne. Da ble hun veldig trist, men jeg klarte å endre fokuset hennes slik at vi rettet all energi mot toppen.

• Fortell om toppstøtet
  

Vibeke leder an på Noshaq.

Fantastisk dag, fantastisk vær. Vi kom i gang veldig sent pga at Hanifa var dårlig kvelden før og vi brukte således lengre tid dagen etter. Det var mye løssnø å stolpe så det tok tid å komme seg fremover. Theresa (ene fotografen) var svært sliten og også bæreren var sliten så det gikk svært sent. Etter ca. 4 timer bestemte Theresa seg for at hun måtte snu. Emilie var også sliten og mente at hun ikke kunne nå toppen. Hun tok derfor med seg Theresa tilbake til C4. Sandro (droneflygeren) og jeg ble enige om at vi kunne klare å få Hanifa opp til toppen. Vi hadde en ny runde på om vi skulle fortsette da vi nådde den siste kammen mot toppen. Fremdeles cirka 1 time igjen, og ca 1 time til solnedgang. Vi ble enige om at vi kunne klare det! Og vi diskuterte hvordan vi skulle ta henne ned igjen i mørket. Og når vi var enige på hvordan vi skulle gjøre det, var det bare å gå på. Og det var helt magisk å stå på toppen i solnedgang og se hvor enormt lykkelig Hanifa var.

Turen ned gikk fint og overraskende raskt til å være i mørket. På de bratte partiene hadde vi Hanifa i kort tau, og guidet hvert enkelt skritt.

• Hvordan var stemningen etterpå?
  

Vi var glade for at vi hadde klart det. Jeg var stolt over at Sandro og jeg hadde tatt avgjørelsen å gå til toppen selv om vi visste at vi måtte gå ned i mørket. Emilie var trist for at ikke hun kom seg opp. Men vi var alle fokusert på jobben vi hadde foran oss med å klatre ned og “rydde” fjellet.

• Hvordan var reisen tilbake til Kabul?
  

Reisen tilbake til Kabul ble et hesbles da vi måtte prøve å rekke flighten før en av høytidene. Vi måtte komme oss raskt ned fra fjellet og ut fra BC på en dag (dvs. et maraton – 42km ut dalen på en dag). Vi nådde den siste flighten før de stengte for høytiden, og vi kom oss til Kabul. På flyplassen hadde familie og venner av Hanifa samlet seg og tok henne imot som en helt. Hun ble hyllet med sang, dans, blomsterdryss, blomsterkranser og kake. Hun ble tatt med hjem og feiret i tre dager til ende. Det var fantastisk å oppleve.

• Hva gjorde du etter dette?
  

Jeg hadde en uke ekstra i Kabul før jeg hadde fly hjem. Dette var for å ha en buffer i tilfelle dårlig vær. Det var fine dager i kabul. Vi fikk ordnet alt utstyr, sortert og rengjort og vedlikeholdt og pakket. Jeg fikk også besøkt Nowzad som er et shelter for dyr i Kabul. Dette er en organisasjon som drives av et engelsk ektepar hvor mannen tjenestegjorde for britiske styrker tidligere og så at mange hunder levde et uverdig liv. Han kom tilbake og startet Nowzad. Nå drives den på en meget god måte med shelter og dyreklinikk. De behandler, tar vare på og adopterer bort hunder, katter, esler og andre dyr som kommer deres vei. Dette er en organisasjon hvor jentene i Ascend jobber som frivillige i deres utdanning til å bli selvstendige ledere i fremtiden.

• Hvilken effekt har denne ekspedisjonen på kort og lang sikt for Afghanske jenter? 

Jeg er sikker på at Hanifa’s bragd har en stor effekt på Afghanske jenter. Dette er historisk. Hun er nå i kategori med første kvinnelige jagerpilot, brannkvinne, politikvinne, jurist. De har et eget nettverk i Kabul hvor de hjelper hverandre. Det som er det største problemet er at informasjonen ikke kommer ut til den vanlige jenta på landsbygd. De får ikke denne informasjonen om disse forbildene deres. Dermed kommer heller ikke informasjonen om mulighetene deres ut. Det må jobbes med utdanning og informasjonsarbeid for å spre det glade budskapet. Med budskapet vil viljen og gleden gro hos alle jenter og gi dem håp for en bedre fremtid. Hanifa har gitt mange håp for deres fremtid. 

• Skal du jobbe mer med Ascend Athletics?
  

Ja det er helt klart. Jeg har jevnlig kontakt med dem per mail og chat. Jeg er også medlem i Ascend avd. Norge. Vi planlegger nye ekspedisjoner for 2020.

• Når kommer filmen fra ekspedisjonen?
  

Forhåpentligvis kommer den våren 2020. En stor artikkel i Outdoor Magasin vil komme April 2019.

• Jeg leste i et intervju med Hanifa at hun drømmer om å bestige Mount Everest, vil du guide henne?

Ja det hadde vært moro!! Men da må det mye mere klatring til først.

Hanifa og Vibeke på toppen!