Arkiv for kategori: Everest 2019

Årets Everestsesong nærmer seg, og i kjent stil er det flere nordmenn som skal til topps. Med ungt pågangsmot og en utradisjonell tilnærming til ekspedisjonsernæring, reiser Thomas snart av sted. Han rakk heldigvis å svare på noen spørsmål fra Piz Palü.

Kan du fortelle litt om deg selv?

Jeg er født 27. april 1995 og født og oppvokst på Jar i Bærum. Jeg var veldig uatletisk som barn, spilte nesten aldri fotball og var som regel inne i friminuttene. Derimot spilte jeg sjakk aktivt hele barneskolen, og kom mitt beste år på en 6. plass i NM i Bergen 2007. Jeg begynte etter hvert med Padling og kiting, to idretter jeg har drevet aktivt med i flere år. Som padler for Strand Kajakk Klubb ble jeg etterhvert tatt ut på Norges juniorlandslag og representerte Norge i flere utenlandske mesterskap. Sammen med andre padlere fra SKK ble jeg også Norgesmester i flere disipliner sommeren 2012. Parallelt drev jeg med kiting der jeg hadde en stor fordel med grunnfysikk og god kondisjon fra padletreningen. Jeg startet da sporten var nærmest ny og ukjent i Norge, og var i tillegg veldig ung. Jeg ble etter hvert dyktig til å kite, og har tatt gullmedalje i Norgesmesterskap 4 år på rad, både i regatta og freestyle. 

Etter videregående ville jeg gjøre noe annerledes, og dro på opptak til sjøforsvarets befalsskole. Etter en opptaksøvelse på Evje ble jeg tildelt skoleplass og gjennomførte et år med lederskapsutdanning i både Stavanger og Harstad. Året i militæret medførte at jeg la opp som padler, og kun kitet sporadisk uten mål om nye prestasjoner. Tomrommet ble fylt med turer i skog og mark, noe jeg vokste veldig på i løpet av dette året. Jeg begynte året etter på sivilingeniørstudiet ved NTNU i Trondheim, og ønsket tidlig å fortsette med litt ekstreme turer i fjellet. Med en guttegjeng dro jeg til Kilimanjaro sommeren 2016. Det var en svært vellykket tur som gav mye mersmak. Det å pushe mine egne grenser i naturen var noe jeg likte godt, og tilleggsutfordringen av tynn luft ble fort avhengighetsskapende. Jeg begynte med en gang å trene mot Aconcagua den påfølgende vintersesongen, og nådde toppen der med en internasjonal gruppe. Neste mål ble Mont Blanc og Elbrus uten guide, som jeg gjennomførte sommeren 2017, før jeg dro på utveksling fra studie til Massachusetts Institute of Technology i 1 år. Det ble et svært år preget av store akademiske utfordringer, der jeg totalt gjennomførte 3 semestre pensum på 1 år, fordi jeg ville ha mulighet den påfølgende våren til å ta fri for å klatre Everest. Jeg var på MITs Triathlon-team for å holde meg i form, og brukte året på å planlegge en ekspedisjon til Denali i Alaska. Rett etter eksamen i Boston fløy jeg til Seattle, klatret Mount Rainer for å akklimatisere, og dro deretter til Talkeetna, Alaska for å klatre Denali. Det ble min definitivt mest krevende ekspedisjon så langt. Vi hadde utrolig uflaks med været, og brukte totalt 29 dager tur retur toppen. Totalt hadde vi 14 værfaste døgn, inkluder 8 døgn helt alene på 5500 moh. med mat og drivstoff for kun 3-4 dager. 

Etter Denali hadde jeg en sommerjobb i et subsea ingeniørfirma i Asker, og begynte som smått å trene meg opp igjen for å komme i form til Everest. Jeg studerte fulltid i Trondheim høsten 2018, men tilbrakte hele oktober i Nepal for å gå til Everest Base Camp, møte potensielle service providers, og kickstarte mitt veldedighetsprosjekt for å gi gratis utdanning til skolebarn i Nepal. Mer om det kan du lese her.

Etter jul har jeg flyttet opp til Haukeliseter der jeg nå bor og jobber for å forberede meg. Det er en perfekt base for å drive med trening, og jeg får vært masse ute i aktivitet. Avreise fra Norge blir 16. mars, da vi ønsker å gjøre ett nytt konsept, vi skal klatre verdens 3 «høyeste» fjell, Chimborazo i Ecuador som er verdens høyeste fra jordens kjerne, Mauna Kea på Hawaii som er verdens høyeste målt fra havbunnen, og til slutt Everest, høyeste over havet. Disse to første toppene gir god akklimatisering frem til vi lander i Nepal 7. april. 

Det kan virke som om norske Everestbestigere blir stadig yngre. Thomas, du er 23 år og du skal sammen med Didrik 26 forsøke dere på verdens høyeste fjell. Hva tenker du om denne utviklingen? Er det et tegn på at stadig flere har mulighet (økonomi) til det, en måte å pynte på CV’en (jfr. https://www.dn.no/karriere/torkjel), eller få de feteste bildene på Instagram og Tinder profilen?

Det stemmer nok at Everest-klatrere blir generelt yngre og yngre. Det er lettere å sette seg et slikt mål før, når man ser at andre har gjort det samme. Jeg er nå 23 (om jeg når toppen nå i mai er jeg 1 måned eldre enn Ole var i fjor…). Dog ser jeg på meg selv som unik, ettersom jeg har vært fulltidsstudent helt siden videregående skole, og ikke har hatt noe annet enn deltidsjobber ved siden av studiet til å finansiere turen. Jeg har personlig ikke hørt om andre verken i Norge eller verden som har klatret Everest som fulltidsstudent. Det er nok et tegn på at fjellet gradvis blir mer tilgjengelig, og dessverre er det mulig å prøve på fjellet uten det jeg kaller tilstrekkelige forberedelser og erfaring. 

Inspirasjonen min til å nå toppen har sprunget ut fra bøker om andre Norske eventyrere, spesielt Erling Kagge, Børge Ousland og Aleksander Gamme. Min store motivasjon har kommet at å nå et mål som svært få mennesker klarer å fullføre, og at jeg tror mestringsfølelsen av å nå et slikt mål vil gi med en enorm selvrealisering i lang tid fremover. Det er først senere (under det siste året med forberedelser) at jeg også synes det er morsomt med oppmerksomhet, publisitet, instagrambilder osv. Dette er kun ytre motivasjon, det kommer sekundært til de indre ambisjonene og er ikke sterkt nok til å nå toppen overhodet etter min mening.

Har drømmen og planen hele tiden vært Everest, eller er det noe som har kommet underveis?

I barndommen var Everest bare en vag drøm, på lik linje med å bli jagerflypilot, astronaut osv. Det er først etter jeg så filmen «Everest» om den store ulykken i 1996, at jeg bestemte meg for å satse konkret mot Everest. Jeg ble helt besatt av fjellet, og begynte å lese store mengder litteratur og skildringer fra andre klatrere. Dette er nå nøyaktig 3 år siden, og jeg husker godt at jeg da så på Everest som et 5-10 års mål jeg sakte skulle bygge meg opp mot. Det var først etterhvert i researchen jeg forstod at dette faktisk var mulig å få for ettersom jeg hadde god turerfaring og sterk fysikk. Mine eneste større utfordringer var å samle erfaring i tynn luft og finansiering, som dermed har blitt min hovedbeskjeftigelse å skaffe til veie de siste år.

Du skal gjennom ekspedisjonen samle inn penger til veldedighet. Fortell om det.

Under mitt utvekslingsår til Massahusetts Institute of Technology kom jeg i kontakt med The North Face i Boston, USA. De var interessert i å inngå et samarbeid der jeg fikk deres dundress til å klatre Everest med, mot å promotere dem som merkevare i Norge og USA. Til gjengjeld skulle de også være behjelpelige med å dele mine innlegg på sosiale medier, og jeg bestemte meg for å bruke denne kanalen for å dele en innsamlingsaksjon for en god sak. Jeg kontaktet Alpine Ascents Foundation (en amerikansk non-profit) ettersom de hadde mane års erfaring med veldedig arbeid i Nepal. De var interessert i å bli med på laget, og jeg laget en GoFundMe side der 30% av donasjonene bidrar til mine ekspedisjonskostnader og de resterende 70% går direkte til å tilby utdanning for Nepalesiske barn i Everest-området gjennom Alpine Ascents Foundation. Før Denali var jeg i Seattle der Alpine Ascents har hovedkvarter og fikk signert avtalen. I oktober i Nepal fikk jeg besøkt skolen, barna og laget en promovideo på 6119 moh på toppen av Lobuche East. 

Kan du fortelle litt om opplegget på turen?

Opprinnelig startet jeg den konkrete planlegging mot Everest 2019 med Didrik Dukefoss som jeg møtte på Aconcagua for 2 år siden. Vi har senere klatret Elbrus og Denali sammen. På Denali møtte vi to andre Nordmenn som var interessert i Everest innenfor samme tidsramme. Vi på det som en styrke å øke størrelsen på laget noe, så vi endte opp med å fortsette planleggingen videre sammen. Didrik og jeg hadde helt fra starten av planlagt et forsøk fra nordsiden (Tibet), i hovedsak grunnet med subjektiv enn objektiv risiko, i tillegg til at kostnaden tradisjonelt har vært noe lavere fra Tibet. Hovedutfordringen med nord er at kinesiske myndigheter ikke har delt ut klatretillatelser til Everest for folk fra Norge siden Nobel-prisskandalen i 2008. Videre velger ofte kinesiske myndigheter ofte å gjøre plutselige endringer rett i forkant av sesongen (noe vi ser et eksempel på nå, BC er stengt for turister osv), og det er generelt sett mer politisk uro. Dermed har vi hele tiden planlagt sør-siden parallellt for å ha en plan B dersom Tibet skulle skjære seg. 

Vi har vært i mail-kontakt med alle nevneverdige aktører på både nord- og sørsiden av fjellet, og ble til slutt sittende igjen med en liste over mulige operatører som passet oss godt med tanke på lederskap, budsjett, historikk osv. Samtlige av disse operatørene var lokale nepalesiske firmaer drevet av Sherpaer, ettersom vestlige selskap ikke er i nærheten av å tilby tilstrekkelig økt kvalitet i forhold til fordoblingen (eller triplingen) de tar i prisen. Jeg valgte å reise ned til Nepal oktober 2018 for å gå til BC og bruke tiden i Katmandu til å møte disse operatørene på vegne av vårt Norske firemannslag, for å konkludere med hvem vi skulle underskrive kontrakt med. Etter flere runder, undersøkelser og litt frem og tilbake endte vi opp med Mingma Sherpa som driver Ascent Himalayas. Han er utrolig erfaren, og slo meg som den mest oppegående lederen av de andre operatørene jeg møtte. Vi har siden vært masse i kontakt, og vi har hatt mulighet til å få utrolig stort eierskap til ekspedisjonen. Dermed blir det som vi håpet helt fra starten, vi får ta mange avgjørelser selv, men får samtidig hjelp til lokal logistikk og en generell fasilitering på fjellet, noe jeg tror er viktig for å optimalisere våre toppsjanser.

 

Hvordan blir maten på turen? Har dere sendt noe, eller tar med noe fra Norge?

I utgangspunktet kan Mingma støtte oss med mat hele turen. De fleste tar gjerne med noe selv ettersom kosthold, spesielt i høyden, er svært individuelt. Jeg er svært på glad i real turmat og har svært god erfaring med deres produkter fra mitt år i Forsvaret. Disse har vært med meg på alle tidligere turer og fungert bra. Imidlertid har jeg likevel mistet mye muskelmasse etter lang eksponering for tynn luft, og jeg har brukt mye tid på å undersøke hvordan jeg kan løse dette på Everest som tross alt er mer enn dobbelt så lang ekspedisjon enn min lengste til nå, Denali. Jeg har vært så heldig å bli godt kjent med Astrid Furholt, som har gått deler av Amundsens rute til Sydpolen. Hun har revolusjonert ekspedisjonsernæring med bruk av pulverbasert næring, og spesielt Herbalife produkter. Jeg har siden nyttår eksperimentert med diverse av Herbalifes produkter under Everest-treningen her på Haukeliseter med gode resultater. I ekstrem høyde er kroppen utrolig stresset, og den prioriterer rett og slett ikke aktivitet i tarmen. For å ta opp næring med det lille blodet kroppen sender ned til tarmen må det være lettopptakelig, og kreve lite bearbeiding i magesekken. Der er pulvermat genialt! Det blir utrolig spennende å prøve dette i stor skala på Everest. Jeg sender rundt 40 kg ned til Nepal.

Khumbu brefallet er jo den største objektive faren på sørsiden, skal dere akklimatisere noe på et annet fjell for å kutte en runde gjennom brefallet?

Som de fleste andre ekspedisjoner fra sørsiden skal vi akklimatisere i nærområdet ved bruk av enten Lobuche East eller Island Peak. Jeg har allerede besteget begge, og de var forholdsvis greie, lett tilgjengelige 6000m topper i umiddelbar nærhet til BC. Likevel blir det minst 2 turer opp og ned isfallet, ettersom vi skal ha en rotasjon (flere dager lang akklimatiseringstur) til camp 3 (7500m) og et avgjørende toppstøt fra BC.

For de av oss som er litt utstyrsfreaker, hva slags fjellstøvler og dundress skal du bruke?

Når det gjelder støvler til Everest er det to modeller majoriteten bruker, La Sportiva Olympus Mons og Millet Summit GTX. I Chamonix i forbindelse med min tur til Mont Blanc, fikk jeg mulighet til å teste begge på foten, og likte løsningene og passformen til La Sportiva mye bedre. Dermed ble det denne støvelen, som jeg også har brukt på Denali. Jeg så også på Scarpa Phantom 8000 en periode, men gikk vekk fra denne modellen ettersom jeg brukte Phantom 6000 på Aconcagua, og hele glidelåsen røk på 6500moh, en produksjonsfeil jeg ikke kan risikere og ta med meg videre på andre fjell.. 

Dundress finnes det mange produsenter av, og flere modeller var aktuelle. Det var vanskelig å finne butikker for å teste de ulike modellene, og på slump kom jeg over The North Face sin da jeg bodde i USA i forbindelse med mitt utvekslingsår til MIT. Vi inngikk et samarbeid der jeg kunne få dressen gratis, og dermed er det modellen jeg senere har gått for.  

Noe annet utstyr du er spesielt fornøyd med, og som du tar med deg på mange turer?

Brynje netting (og Artic) er helt fantastisk, og jeg har brukt det på alle mine turer. Utrolig lett å tørke, samt svært fuktighetstransporterende i forhold til vekt. I tillegg har jeg alltid med en gammel Sony Mp3 spiller fra tidlig 2000-tall som har plass til ca. 500 sanger og en helt enorm batterikapasitet. Dette sparer jeg mye vekt på, trenger ikke ta med batteripakke på toppstøt etc. Er også utrolig fornøyd med Expeds liggeunderlag. Har til nå brukt Downmat 7 UL LW, men det er 9 LW som blir med til Everest. 

Har du skaffet noen sponsorer? Og i så fall hvordan?

Jeg har sammen med Didrik en sponsor som både har vært med oss til Denali, og nå skal støtte oss videre mot Everest. De heter Norsk Brannvern og er ledende norsk aktør innen brannforebyggende arbeid. Videre har jeg brukt mye tid på å kontakte potensielle sponsorer. Dette har vært svært krevende arbeid, men jeg har fått en del positiv oppmerksomhet i det siste. Jeg har to sponsorer til som skal hjelpe meg til topps, mer om dette kommer snart!

Hvordan har du trent til ekspedisjonen?

Helt fra jeg begynte i Forsvaret han min trening dreid seg mye om lengre turer med tung sekk, I tillegg til diverse kondisjons- og styrketrening. Den viktigste treningen min frem mot Everest har vært å reise rundt på andre fjell, bygge grunnform, og få erfaring. Man må trene på det man skal bli god på. Rent fysisk planla jeg året i USA på triathlonlaget til å få grunnkondisjon, høyere O2 opptak, bedre kapillærfylling og lavere hvilepuls. Etter Denali har jeg brukt mye av høsten på å legge et solid styrkegrunnlag, med 2-3 tunge økter i uka. Øvelser her har vært varianter av knebøy/mark etc. Dette da jeg ikke er spesielt sterk i beina, og det har vært en fin måte å legge på meg en del muskelmasse og dermed vekt før turen. Videre har jeg gradvis økt ukentlig antall timer med sekk på ryggen, og løpt/gått på ski for å holde grunnkondisjonen vedlike. Mye av tiden går med på å trene støttemuskulatur i beina for å holde meg skadefri. Jeg har hele høsten slitt med en skade i høyre leggmuskel, men med hjelp av fysioterapeut ordnet dette ved å trene støtte i området rundt. Innimellom, spesielt før Denali, har jeg også gått mye med dekk både på vei og i skog og mark.

Nå som det nærmer seg avreise, hva er du mest spent på?

Det jeg er mest spent på er den mentale påkjenningen av å være så lenge på tur, siden den er mer enn dobbelt så lang som min lengste til nå. Videre er jeg veldig spent på hva slags folk vi kommer til å møte i BC og hvor mange som faktisk skal forsøke seg på Everest i år.

Hvor kan folk følge deg i sosiale medier?

Jeg har en facebookside og en instagramprofil der jeg legger ut oppdateringer fra trening, forberedelser og ikke minst ekspedisjonen i seg selv. Mer info finner du på Facebook eller Instagram😊

God tur, og lykke til!